Jeg kan tenke meg at stemningen blant de som på midten av 70-tallet så Bruce Springsteen og Tom Petty var noenlunde den samme da 1.800 personer gikk ut av Sentrum Scene onsdag.

Følelsen av å ha opplevd en greie som er på vei fra noe lite til å bli noe stort.

For selv om Jason Isbell skulle spilt på lille John Dee med plass til 400 personer, så ble han etterhvert flyttet til Rockefeller med plass til 1000 flere.

Jason Isbell photo Jason_Isbell_20160106_0243_Terje_Dokken_zpsxrovhwrj.jpg

Så ble det fullt lenge før konsertdatoen der også. Da måtte storstua under Rockefeller-paraplyen benyttes, og å stå å høre på Jason Isbell på et fullstappet Sentrum Scene føltes helt riktig onsdag.

Riktig i form av at uansett hvilke låter han tok fra karrieren sin, så nikket folk gjenkjennende. Riktig også, at vi faktisk fikk oppleve et ganske stille og lyttende publikum på de rette stedene denne kvelden. Med det bar ikke konserten preg av tilfeldige "turister". Her snakker vi kjernepublikum i storformatet, over fire ganger større enn det skulle vært.

 photo Jason_Isbell_20160106_0206_Terje_Dokken_zps8xze6gaj.jpg

Samtlige av de rundt 170 som så Jason Isbell på intime Buckleys i 2013 var nok der, og sikkert også en god del av de som så Drive-By-Truckers på like store Rock Bottom rundt 10 år før der igjen.

Men nå står altså Isbell fjellstøtt på egne ben, og med seg har han også sitt tvers gjennom strålende band 400 Unit. Fjorårets Something More Than Free ble godt representert med favoritter som 24 Frames, How To Forget og It It Takes A Lifetime gjort på fabelaktig vis.

Jason Isbell photo Jason_Isbell_20160106_0320_Terje_Dokken_zpsi5war0sz.jpg

Og selv om han "bare" spilte på Buckleys på Southeastern-runden sin, viser låtene derfra også storhet. Iallefall slik som han fremførte Stockholm, et av konsertens definitive høydepunkter Cover Me Up, samt første ekstranummer; Elephant.

Uttrykket var variert, og dynamikken likeså. Fra nevnte Cover Me Up til kveldens mest bredbente låt, Drive-By-Truckers' Never Gonna Change, er det et godt stykke. Men den røde tråden forsvant aldri på Sentrum Scene denne kvelden.

Jason Isbell hadde det som skulle til for å skape en uforglemmelig aften på Sentrum Scene onsdag. Et knippe uimotståelige låter, en fantastisk stemme og instrumentalistegenskaper for å underbygge både solid låtskriving og vokale prestasjoner.

Slikt kan man skrive konserthistorie av, og under én uke inn i det nye året kan årets Oslo-konsert allerede ha funnet sted.

Om noen skulle tangere den, så måtte det være han selv når han kommer tilbake til Øyafestivalen i august.

Foto: Terje Dokken