Det var en death/metalcore gullrekke som stod klar på Rockefeller, tirsdag 26. januar. Oppvarmingssettene til Thy Art is Murder og Architects var ble hamret gjennom i en sånn fart at man knapt rakk å puste mellom låtene, og da du trodde de første bandene satt standarden for kvelden, blastet plutselig hele topplista fra Australia anno 1988 på stereoen, vi snakker Men at Work og INXS, etterfulgt av Europe. Og Queen. Parkway Drive er virkelig bandet som vet å sette stemningen.

De åpner med Destroyer, til strålende mottakelse fra et usannsynlig entusiastisk publikum. Der man kanskje tenkte før at konserter begynner å bli kjedelig, folk står for rett opp med mobilene sine, glem det. På Parkway Drive crowdsurfes det. Det er allsang, det er hendene i været, det er hopping og tramping til takten. Det er herlig!

Vice Grip dedikerer vokalist Winston McCall til fansen, og proklamerer at "han aldri har skrevet en sang som var så positiv tidligere. Favorittsporene er Carrion og Romance is dead, men taket løfter seg under encoren Crushed. Låta høres bibelsk nok ut på cd, men når bandet står med hodet bøyd under introen kommer gåsehuden snikende.

Når han skal introdusere sistelåta Home is for the Heartless står McCall med en diger rød fakkel i hånda. Denne slukker han i det de begynner å spille i en diger bøtte med is. Selvfølgelig går brannalarmen. De må forsøke seg på låta ikke en, ikke to, men tre ganger, før sikkerhetsvaktene gir de grønt lys til å spille. Bandet tar det hele ganske pent, og erklærer at "siden de ikke er i Norge så ofte, skylder de oss å spille låta skikkelig!".

Parkway Drive er definitivt sjarmører. De spiller en sjanger som er mørk, med et smil om munnen og et grep om publikum, som henger i lenge etter de har gått av scenen. De er lette å like, og definitivt verdt å høre på. I 2012 kalte Musikknyheter de "best innen sjangeren", og det er en tittel som kommer til å henge i lenge enda.


Twitter
Wikipedia
Facebook