Girls Names har forandret seg veldig mye i løpet av sju aktive år, både medlemmene i bandet og ikke minst musikken. Derfor spiller de ingen av låtene fra deres første album og tidligere EP-er, rett og slett fordi de ikke passer inn lengre. Deres skifte fra surferock til post-punk har vært en heldig transformasjon.
På Internasjonalen får vi først se gitaristen i Girls Names, Philip Quinn, sitt soloprosjekt under navnet Gross Net. Passende oppvarmning til hovedatraksjonen, selv om han sliter med å engasjere et noe tomt lokale med sin mektige stemme. Det hele ender med at han går av scenen uten at noen rekker å få det med seg. Kleint.
Girls Names byr på noen helt annet. Fokuset ligger naturlig nok på sisteplaten, selv om vi får noen godbiter fra andreplaten The New Life også. Frontmann Cathal Cully er i storhumør og har ikke noe problem å få med seg publikummet, som nå har blitt betydelig flere. Dødpunktet kommer aldri over, og det utvilsomme høydepunktet blir den herlige gitardrevne Hypnotic Regression som til og med får folk til å danse litt.
Det er klart at Girls Names kunne gjort med ut av seg, men de leverer nettopp det man ønsker. Deilig mørk post-punk som får alle til å smile utrolig nok. De gir seg dog veldig kjapt, og er allerede av scenen før det er gått 50 minutter på klokken. Skulle gjerne sett en dessert etter denne saftige hovedretten, men de kommer dessverre aldri på scenen igjen. Ikke at det gjør så altfor mye, Girls Names leverte som forventet på deres første Oslo-besøk.
