I går fikk vi en strålende start på årets Blastfest, da premieredagen ble avholdt på Garage. I kveld fortsetter metalfestivalen på USF Verftet, og en hel haug med band skal på scenen i løpet av ettermiddagen og kvelden. Jeg har valgt ut ti konserter som skal sees, og gleder meg stort til denne festivaldagen.

Allerede klokken 16 er man i gang med Images at Twilight. En fin velkomst og start på dagen, men neste konsert på plakaten blir dagens første høydare, og det før klokken har blitt 17!

 photo kf_zpsejur3nyq.jpg

Kampfar står nemlig på hovedscenen inne på USF Røkeriet litt etter halv fem, og det er oppsiktsvekkende mye folk på plass tidlig på en ettermiddag midt i uken. Bandet, som vant Spellemann for beste metalskive for noen uker siden, har holdt på i over 20 år nå, selv om jeg bare har kjent til dem i åtte-ni. Jeg har imidlertid aldri sett dem live før i kveld, og forventningsfull som jeg er, frykter jeg også litt at konserten ikke skal svare til forventningene. Allerede fra første låt er den frykten borte, for dette virkelig elsker jeg! Og det er ufattelig imponerende at Dolk klarer å få så mye liv i folkemengden så tidlig på ettermiddagen.

Bandet låter veldig bra, frontmannen agerer helt nydelig, og det blir både en musikalsk og estetisk nytelse. På scenen kan Dolk minne veldig om Seigmens Alex Møklebust, og det er ment som et stort kompliment. De har veldig mange av de samme poseringene og bevegelsene på scenen, og det ser dritfett ut.

Etter en fin mix av gammel og ny musikk, avslutter de faktisk med begge mine favorittlåter fra bandet. Mylder som er min absolutte favorittlåt, og helt til sist Our Hounds, Our Legion, begge fra fabelaktige Djevelmakt fra 2014. Dette var helt nydelig!





Etter Kampfar sjekker vi ut energiske Sublime Eyes fra Stavanger og veldig rare Dødheimsgard, som vinner raringklassen i kveld. Veldig gøy å se på, men blir for meg litt kjedelig å høre på i lengden.

 photo vi_zpsair1gz3t.jpg

En av konsertene jeg har aller minst forventninger til, er Vulture Industries. Ikke fordi jeg har hatt noe imot dem, men jeg har ikke hatt noe forhold til dem i det hele tatt, bortsett fra at noen gamle bandkollegaer av meg pleide å tulle og le av dem. De tok helt feil!

Vulture Industries ligner virkelig ikke på noe annet du finner på Blastfest, men blir på en måte som den litt mer bråkete broren til Major Parkinson. Tom Waitsinspirert, dresskledd, ekstremt teatralsk og med mye lyd, trøkk og presisjon. Allerede etter første låt høres vokalist Bjørnar E. Nilsen, ut som om han i ferd med å avgå med døden, for her pustes og peses det like mye som når jeg er på fjelltur. Dette vet han godt selv, og forteller også sitt publikum at de er «old farts». Musikken til Vulture Industries er på alle måter spennende nok i seg selv, men det er helt klart et ekstra spenningsmoment å se om vokalisten overlever hele konserten. Det gjør han heldigvis, og blir bare mer og mer energisk og i kontakt med publikum. På et punkt i konserten er han faktisk ute blant publikum og får dem med på jenkadansing. Han får nok ikke med så mange som han hadde ønsket, men det var i alle fall til øredøvende jubel. Fantastisk konsert!





 photo taake_zpstberp0e0.jpg

Og fra det ene høydepunktet til det neste. Neste band opp er selveste Taake. Og det liksom ikke noe tvil om at du får servert brutal kvalitet fra Hoest og resten av gjengen. Det er ondt, det er høyt, det er hardt og det er deilig. Det oser av kvalitet og energi på det meste som foregår på scenen og det ser også utrolig fett ut. Skarpe trommer, skarpe gitarer og skarp vokal gir oss det gode, gamle blackmetal-lydbildet, samtidig som man hører at bandet er influert av andre deler av rock og metal. I kveld har de også et par gjesteopptredener på scenen, noe som alltid er populært. Ikke at det hever nivået på musikken, men det spriter litt opp for de som kanskje synes at det blir for ensformig. Jeg digget det både med og uten gjester, og ser allerede frem til neste gang Taake spiller hjemme i Bergen.





Etter dette går jeg og ser både Gravdal og Into the Woods før jeg tar turen opp til USF Studio for å få med meg Throne of Katarsis. Her er det imidlertid så mye folk, at både jeg og en av de frivillige blir nektet adgang fordi vi ikke har VIP-billetter. Veldig kjedelig, men det gir meg muligheten til å grabbe meg en burger før jeg posisjonerer meg for kveldens headliner.

 photo gorg_zpswfkmknka.jpg

Gorgoroth er en koloss i den mørkeste delen av sjangeren, og er kjente for sine sataniske og antikristne tekster, men også sine drøye sceneshow. Og på scenen er de nok de drøyeste av samtlige på årets Blastfest, med sine store gravsteiner, avkappede sauehoder og to korsfestede, nakne kvinner som en del av scenografien. Mye røyk og god lyssetting gjør at dette ser helt sinnssykt ut! Men for all del; la oss ikke glemme at disse gutta kan spille! Her snakker vi teknikk og presisjon, fantastisk trommis og meget dyktig frontfigur i Atterigner. Det låter utrolig fett og feilfritt, men etter hvert må jeg innrømme at jeg blir så opptatt av den grufulle estetikken at jeg faller litt ut av det musikalske. Det er godt mulig at det skyldes at jeg nå har sett konserter nesten non stop i åtte timer, men jeg digger nok musikken mer i første halvdel av konserten enn i andre. Jeg registrerer også at flere mennesker forlater lokalet, men det kan like gjerne være fordi at det rett og slett blir for ondt og for mye for dem.

Når det er sagt, må jeg likevel konkludere med at dette var en oppvisning i både musikalsk og estetisk svartekunst på ypperste nivå. En konsert jeg aldri ville vært foruten.






Alle foto: Oddbjørn Steffensen