At et til randen stappa Rockefeller kimer med på Flesh Without Blood vitner om at Claire Boucher har tatt en diger u-sving i karrieren sin og satt kursen mot sitt mer kommersielle seg. Art Angels, sett i lys av hennes tidligere utgivelser, er en åpenbar suksess på kryss og tvers, mye på grunn av dens mer kommersielle pop-tilnærming.
På sett og vis er hun en søtere men mer freaky versjon av Rihanna, en ikke helt fjern sammenligning da f.eks låta Go opprinnelig var laget for popkeiserinnen fra Barbados. Stort sett gjør Grimes sin musikk seg bedre live enn på plate, og både hun og hennes to dansere viser formidabel evne til å overføre sin energi til publikum, som bare etter en låt eller to tilsynelatende er trollbundet.
Grimes stopper selv og bemerker at hun vanligvis må be folk danse når fjerdelåt (Flesh...) skal settes til livs. Hun innså nok straks at det var smør på flesk å melde det.
Reworken av Be a Body er gitt en Art Angels-makeover, og er mer skreddersydd for et dryppende dansegulv enn sitt tidligere, bleikere seg. Breaken i Venus Fly ble en syk strobeaffære, og selv Symphonia IX hentet fra mørkets dyp gir noen ytterligere dansbare minutter.
Men ved siden av et show i alle verdens farger, pumpende energi og to svært utholdende dansere, er ikke alt på stell, slik som på Grimes sin Øya-konsert for noen år tilbake.
Bassen tar i blant overhånd, selv om den stort sett er med på å gi et skikkelig trøkk gjennom konserten, men lyden er noe ujevn. Melodien og detaljene til fjorårets kanskje beste låt, Realiti, vaskes f.eks ut av den dundrende basstromma. Det synliggjør ytterligere problemet på albumversjonen kontra demoversjonen, som var en diskutabelt bedre versjon på godt og vondt.
På Kill V. Maim, kveldens svanesang, er plutselig bassen underveldende og det kveler litt den samme dansegleden fra tidligere. Det ødelegger også litt flyten i konserten at hun stopper opp mellom nesten hver låt, uansett hvor sjarmerende hun er, og selv ved et par anledninger avbryter begynnelsen for å gi litt bakgrunnsinfo.
Ideelt kunne låtene smeltet litt bedre inn i hverandre, med litt mindre prat og pauser.
Men: Grimes sitt show er brennhett og visuelt flott der det er pakket inn i all verdens lyskaster-regnbuer. Hun skrudde årstiden fra sur mørk vinter til stekende sommerrave. Mengden energi og humør hun og hennes medsammensvorne sprer fortjener all honnør, + at hun takla ganske bra å ta over for Aristophanes på Scream og rappa på mandarin (?).
27-åringen fra Vancouver har fortsatt noe å gå på, men dette er fremdeles sterk framgang siden sist gang hun satte føttene på norsk jord.
PS: HANA fortjener lett fem stjerner i boka for oppvarmingen.
Foto: Therese Wangberg
