kildaphew er normalt en duo, bestående av vokalist Danielle Brogden og Andreas Lanesjord. I kveld er de imidlertid hele ni personer på scenen på et tidspunkt, og de har med seg både korister og blåserrekke. Det fører til at vi får en god, ektefølt og organisk opplevelse.

Brogden, eller Teapot som hun gjerne kalles som artist, har en naturlig og god autoritet og tilstedeværelse på scenen. Hennes fløyelsmyke stemme låter utrolig deilig når hun rapper, men kanskje enda mer behagelig når hun synger. Når man sper på med elektroniske elementer, rå basslinjer og et helt jazzorkester, blir resultatet veldig bra.

Her får vi en god mix av rap, pop, organiske beats, afro, soul og r`n`b. Det er meningen at man skal få en kroppslig reaksjon når kildaphew spiller, og det får jeg også tidvis når de pumper ut sine sexy, softe beats. Det låter behagelig og det blir aldri kjedelig. Men når det er sagt, fører det meg heller aldri helt til himmels. Det blir liksom aldri helt 100% for meg, men det oppleves likevel som digg, trygt og solid gjennom den halve timen de har til rådighet.

Konklusjonen blir altså at dette er musikk og musikere som er lette å digge, som gir meg en godt livemessig førsteinntrykk, og som jeg kommer til å se på scenen igjen. Likevel ble jeg ikke helt fanget i kveld, selv om det var ganske nære.

Foto: Martine Lund