Sist gang Walk The Moon var i Oslo rocket de fletta av John Dee-publikummet. De hadde nettopp gjort relativt god suksess med låta Anna Sun og etter å ha turnert med band som Fun. - også her i Norge – hadde de bygget seg opp et lite publikum rundt omkring. Siden den gang har suksessen til guttene eksplodert med albumet Talking Is Hard og singelen Shut Up And Dance. Sistnevnte har også gjort det svært bra her til lands, noe som førte til at guttene fikk utdelt platinaplater under Oslobesøket i går.

Til tross for dette var det langt fra utsolgt på Rockefeller da guttene spilte opp til fest i går kveld, de øvre etasjene var sperret av, og det var relativt grei plass på gulvet. Noe som senere faktisk ville vise seg å være en fordel. Da gutta kom på scenen til lyden av Elton Johns Circle Of Life og satte i gang showet med Jenny, ble nemlig Rockefellergulvet forvandlet til et eneste stort dansegulv. Fargerike Walk The Moon har svært energirik musikk, og i løpet av showets tre første låter tok de seg knapt tid til å puste mellom låtene, men kjørte på med publikumsfavoritten Sidekick allerede som låt nummer to. Publikum satte klart pris på anstrengelsen og danset stadig villere rundt på gulvet.

 photo IMG_8246MN.jpg


I motsetning til John Dee-konserten hvor guttene fortsatt var relativt ferske i gamet og fortsatt hadde den sjarmerende ivrigheten til nye band, var det i begynnelsen tydelig at Rockefeller-versjonen av Walk The Moon hadde fått mye mer erfaring med å være liveartister. Bevegelsene og smilene så innøvde ut, sjarmen virket litt kalkulert og musikken – dog fortsatt smittende - lød polert og gjennomprodusert. Men da bandet så entusiasmen til publikum løsnet smilene og bevegelsene deres også, og glimtet i øyet kom frem på vokalist Nicholas Petricca igjen. Det er ikke mange dødpunktene under en Walk The Moon-konsert, det er full energi og fullt solskinn det meste av tiden, og låter som Different Colors og Tightrope fikk respons i form av allsang fra de fremmøtte.

En av konsertens definitive høydepunkter kom i form av låta I Can Lift A Car som fikk hele publikum til å kjøre gymnastikk for å «dytte bort alle problemer», mens hovedsettets siste låt, nettopp hiten Shut Up And Dance fikk Rockefellergulvet til bokstavelig talt å gynge. Svært godt gjort på en alt annet enn utsolgt konsert.

Selv om gutta kjører en i utgangspunktet stram line og ikke har endret stort på setlisten det siste året, så det ut til at å opptre foran et norskt viltert publikum løsnet litt på den snippen også; Et par små-ulykker på scena fikk guttene til å le godt og spøke med publikum; vi fikk en spontan-cover av The White Stripes' Seven Nation Army inspirert av publikum som sang dem inn på scena etter hovedsettet med riffet fra låta, og guttene endte opp med å gå fra å ha liten kommunikasjon med publikum til å skravle i vei mellom låtene, spøke om hårfrisører og nærmeste konkurrere i størrelse på glis. Med unntak av et par låter var intensiteten og energien på konserten gjennomgående høy, med svært få lav-energi låter. At publikum holdt ut lite lenge som bandet var nesten godt gjort, men det virket virkelig som en av de konsertene hvor publikum og band holder hverandre gående energimessig.

 photo _MG_0658MN.jpg


En Bowie-tribute fikk vi også høre, en fin versjon av Let's Dance, før det hele ble avsluttet med bandets første store hit, Anna Sun, inkludert en stage-invasion av supportband Colony House. Om Walk The Moon ikke har hverken funnet på kruttet eller kommer til å vinne en nobelpris i innovasjon, er dette ren og skjær underholdning. Og litt solskinn, glade farger og positivitet kan noen og enhver trenge en grå og iskald tirsdagskveld i tidlig mars. Bare så synd at ikke flere tok turen til Rockefeller og fikk den energi-innsprøytningen Walk The Moon kunne tilby.