Helga før påske skulle Deafheaven spille fletta av publikum på Sentrum Scene. Den amerikanske kvintetten er kjent for å levere så det holder når det kommer til fremføring, og med sine tre album fulle av god shoegaze og postrock-inspirert black metal (inkludert deres nyeste langspiller, New Bermuda, som jeg anmeldte i fjor. Anmeldelsen kan leses her.), var det mange som hadde gledet seg til denne kvelden.

Med seg på lasset som oppvarming hadde de fått danske Myrkur, en av alt for få kvinnelige black metal-figurer, og hennes band. Slett ikke et dumt valg, skulle det vise seg. Da vi ankom like før oppvarmingen skulle gå på så var det heller glissent i rekkene blant publikum denne vårkvelden, men det ble fort mer folk, og da Myrkur gikk på en stund etter klokken åtte så var det for et nesten fullspekket Sentrum Scene.

De som er kjent med den danske sirenen, vet at hun leverer en blanding av ren old school-inspirert black metal og den mer symfoniske og storslåtte formen for metal. Med seg på scenen hadde hun en gitarist, en bassist, en trommis og to kordamer, i tillegg til at hun selv trakterer gitaren og vokalen. Mikrofonstativet hennes fortjener en liten notis, det så ut som det var hjemmelaget av noen greiner som snodde seg rundt hverandre, og inneholdt to mikrofoner. En som hun brukte til ren vokal, og en som hun brukte til growling. Og FOR noen lunger det er på den dama. Virkelig en fantastisk vokal. Nå fikk hun riktignok konkurranse for kveldens beste vokalprestasjoner senere på kvelden, men jeg kunne ikke unngå et fårete glis første gang hun henta frem growlingen sin fra kjelleren.

Myrkur leverte en god oppvarming. Jeg synes de var på sitt beste når de gikk fullt ut på black metal-stilen sin, og at den mer symfoniske delen blir litt for klisjé-aktig og generisk, men de satte absolutt stemningen for hovedbandet, som gikk på litt over klokken ni.

Deafheaven kom på og starta med litt lydsjekk, før tonene av Brought To The Water fra New Bermuda satte publikum i ekstase. Det skulle vise seg at de hadde valgt å spille igjennom hele sitt nyeste album, og det er jo på en måte skuffende, for det gir mindre plass til låter fra fantastiske Sunbather, men det er bra nok materiale til at det aldri blir kjedelig.

Mens resten av bandet står som noen saltstøtter, er vokalist George Clarke høyt og lavt, og han er som en blanding av en ung Jahn Teigen og Alex Møklebust fra Seigmen. Det er virkelig han som stjeler showet her, både med ny verdensrekord i headbanging og en helt utrolig herlig skrikevokal. Et ankepunkt på New Bermuda var at vokalen var kjørt igjennom veldig mange filtre, og den var mye mer steril enn på de tidligere albumene, men her kommer den virkelig til sin rett. Gitarlyden var litt grøtete gjennom hele konserten og det hadde gjort seg bedre med mer fokus på lead-gitaren, som druknet til tider. Ikke så dårlig lyd at det var et problem, men definitivt forbedringspotensiale.

Etter at de har spilt ferdig New Bermuda-skiva takker de overraskende nok for seg, før de setter igang med Dream House fra Sunbather, kanskje deres aller beste låt. Publikum går amok, og det gjør vokalisten også. Avslutningssegmentet i den låta gjør at jeg får gåsehud, og det er et mesterlig stykke metal som runger ut over Sentrum Scene.

De spilte kun i en knapp time, og mange vil nok være skuffa over at de hadde et så kort sett, men når alt faller på plass, som det ofte gjorde denne kvelden, så var det vanskelig å ikke la seg rive med.

Alle foto: Vidar Schiefloe