Sist jeg la øynene mine på Savannah, Ga.-bandet Baroness var på Øyafestivalen 2012 – rett før den famøse bussulykken.

Kvartetten, som siden da har byttet ut to medlem på grunn av ulykken, var virile da og var minst like mye i går på Rockefeller.

Baroness har vel blitt ett av de banda du kan kjøpe billett til, og være sikker på at du får valuta for pengene.

Utgangspunktet, som er materialet, er i seg selv både dynamisk og kvalitetssikkert. Fra beintøffe sludge-metal-riff i åpneren fra den nye skiva, Purple, Morningstar til dens gåsehud-injiserende solo, til rene og tankefulle akkordrekker i Green Theme, er det en bragd om man ikke lar seg fenge av det Baroness byr på.

Parr dette med spillegleden bandet uttrykker, til tross for det sedvanlige norske publikumets forsiktige ekstase, og det er klart at de har funnet en oppskrift som funker klokkeklart. Som ikke kjeder dem som band, og som jeg vil anta dysser et fåtall i søvn på en onsdagskveld.

Jeg husker hvor mye lykke John Baizley uttrykte sist jeg så ham sprelle - hvordan han løfta og veiva med gitaren i opprømthet og skreik til publikum mens svetten rant. Det er humør som smitter, også denne gangen.

Vil du headbange og moshe kan du det. Vil du holde rundt typen eller dama et øyeblikk kan du det.

Samtidig kan du se gitaristene stille seg opp mot hverandre og spille følelseslada, harmoniske soloer, bassisten som går ned i dyp knebøy mens han leker med instrumentet sitt, og trommeslageren som holder med i alskens finurlige tempo- og rytmesignaturer.

Settet er god og blanda, bandet har en god dag på jobben og mokker ut 17 låter på rappen – inkludert March To The Sea og Take My Bones Away, Chlorine & Wine og Kerosine, Eula og Isak.

Hva mer kan sies, annet enn å stadfeste at det, ikke overraskende, var en knakende god rock- og metalgig?

Foto: Nicolay Woldsdal

Følg med på Musikknyheter utover for intervju med bassist Seb.