The 1975's popularitet har eksplodert med sitt siste album, I Like It When You Sleep, For You Are So Beautiful Yet So Unaware Of It. Albumet gikk i blant annet England, USA, Australia og Canada, og bandet har gått fra å være et hypet band fra Manchester til å bli superstjerner over natta. Dermed er også hele maskineriet rundt The 1975 blitt noe større enn det var etter at debutalbumet, selvtitulert The 1975, kom i 2013. Den gang besøkte bandet Parkteatret med en liten tilhenger på slep, denne gang var det sirkus The 1975 som besøkte byen på en konsert som raskt måtte oppgraderes fra Sentrum Scene til Oslo Spektrum.

Utsolgt var det dog ikke, hvilket betød at konserten led litt under teppeboks-syndromet, men lyden var såpass bra at det ikke var veldig notisbart. Sceneproduksjonen gutta hadde med seg var Oslo Spektrum verdig, og hadde nok ikke kunnet vært gjennomførbar på Sentrum Scene. Her var det lysstolper og fantastiske visuals, noe som trengtes med et såpass stillestående band.

Med to innleide musikere og et band som sto helt stille uten særlig lys på seg gjennom hele konserten (med unntak av en flott saksofon-solo som også ble spilt i profil mot en lysstolpe), fikk man hverken kontakt med - eller inntrykk av - personlighetene på scena. Litt synd, med et såpass stort og populært band som garantert har fans med sine favorittmedlemmer. Fansen var i motsetning svært så levende, og hylte av fryd da dronelyden som hadde ligget over Spektrum i mange minutter plutselig endret frekvens for å markere at konserten var i ferd med å starte. Et nytt hyl kom da bandet kom på scena, og de aller fleste av de sittende publikummerne blåste en lang marsj i setene og sto opp fra bandet startet konserten med svært så fengende Love Me, og til siste låt var avsluttet.

picture

Gutta fortsatte med UGH!, til allsang og jubel fra publikum, før de gikk over i noe mindre kjente, men ikke desto mindre sterke låter fra katalogen. Det hele lød feilfritt, proft og gjennomprodusert - og noe sjelløst. Det kan ha noe å gjøre med at man ikke så ansiktene til musikerne, men det hele ble noe upersonlig og man fikk ikke inntrykk av hverken spilleglede eller entusiasme fra scena. Er det noe gutta utviste på scena på Parkteatret var det sjarm, men dette hadde blitt slipt bort i det glattpolerte The 1975 vi fikk oppleve i Oslo Spektrum. Det eneste unntaket var vokalist Matt Healy som ruslet rundt på scena, drakk vin, og oppførte seg som en rockevokalist heller enn en tråd-dukke. “Det her er virkelig stort, er det ikke? For Norge?” spurte han fornøyd med henvisning til Spektrum, og publikum hvinte av fryd.

Men heller ikke Healy virket særlig opptatt av selve konserten der han ruslet rundt på scena, lente seg mot høyttalere og så ruslet opp til mikrofonen og sang feilfritt men uengasjert - første halvdel av showet. Selv låter som She's American og Menswear ble flott fremført, men nærmest totalt blottet for personlighet. Midtveis uti konserten klarte likevel Healy kunsten å få alle i publikum til å legge ned mobilen mens de fremfører fine Me - uten en eneste lyskilde fra publikum. Imponerende i seg selv! Andre halvdel av konserten virket det som om han våknet litt, og begynte å danse rundt på scena isteden, skrøt av det pene utseendet til publikum (“til og med gutta!”), og avsluttet hovedsettet med en - til dem å være - eksplosiv versjon av hiten Girls.

picture

Også her virket det hele likevel litt tamt, lyden nådde aldri ut til publikum og kontakten mellom band og publikum ble aldri totalt etablert, noe som ble veldig tydelig da bandet kom ut for ekstranummer med perler som Chocolate og Sex - og det LIKEVEL var tamt, og altfor polert. Dermed ble det hele en litt uforløst opplevelse av perfeksjon - fint, men ikke fantastisk.

(foto: Terje Dokken)