Bandet har turnert mer eller mindre uten stans de siste årene og har vært rundt i Europa de siste ukene. Konserten i Oslo var langt fra utsolgt, bandet burde vært slitne og de får ikke samme respons fra det norske, kjedelige publikummet som i resten av Europa tenkte undertegnede stille i forkant. Så feil kan man ta.
se nederst i artikkelen for stort galleri
Fra bandet kom på scenen og kickstartet med Get Better var standarden satt. Publikum var i ekstase. Bandet var i fyr og flamme. Det var ikke mulig å finne et eneste menneske som ikke sang med av full hals. Demografien på Rockefeller var tydelig. Majoriteten var unge menn med skjegg og sixpence-gjengen i 40-åra; det var kvelden hvor bromance ble tatt til et nytt nivå. Tekstene til Frank Turner treffer publikum så dypt at responsen er vanvittig. Moshpit, hopping, klapping, jubling/brøling/hyling og allsang med hjertet utenpå kroppen, Frank Turner and the Sleeping Souls har Rockefeller i sin hule hånd.
De bruker klassiske konserttriks; Konkurranse mellom høyre og venstre side i salen om å juble høyest, en god venn av dem crowdsurfer gjennom hele salen, publikum skal sette seg ned på gulvet for så å hoppe som gale når trommeslageren reiser seg. Men det funker! På det mest sjarmerende britiske vis.
Frank Turner hadde lært seg imponerende mye norsk for anledningen, men trommeslager Nigel Powell kom med den virkelig store sjarmoffensiven. Han stotret frem på noe som lignet på norsk at kjæresten hans er norsk, og i dag var foreldrene hennes, tanter og onkler, venner og kjente i salen, så nå måtte de virkelig vise hva de kunne. Publikum smeltes nok en gang og gjør seg klare til å hoppe videre inn i nattens sene timer.
Det er i utgangspunktet en fin variasjon i settet med at Frank tar noen låter solo, men det kan ha punktert stemningen de hadde bygget opp en smule. Med 24 låter på setlista er det viktig med variasjon for at ikke låtene skal fremstå for like, men det hadde nok fungert bedre med sololåter plassert jevnt utover settet, fremfor en lang sekvens med kun Frank. Stemningen bygget seg dog opp igjen, og det var mange svette mennesker uten stemme igjen som gikk lykkelige ut av lokalet.
Anmeldelse: Mette-Marit Onstad og Astrid Fuglevaag.
Foto: Johannes Andersen.
