Freedom ble sluppet i juni 2015, og delte kritikere og fans i to. Noen hyllet albumet og mente at bandet hadde vært fremsynte i 1998 med tittelen “The Shape Of Punk To Come”, resten mente at “Refused Is Fucking Dead”, og at dette kunne de ha spart seg. Der bandet var et av hardcore-historiens viktigst band, hadde de nå kuttet alle bånd til fortiden, og burde ha holdt seg for gode for dette.
i går tok bandet med seg gammelt og nytt materiale og spilte en av flere norske konserter i år på Rockefeller i Oslo. Konserten var ikke utsolgt, men stemningen var svært så godt da norske Deathcrush varmet opp før Refused kom på scena. Stemningen var dessverre ikke like høy da hovedbandet kom på scena. Publikum stagnerte litt, og der man på forhånd nok kunne ha forventet seg enorme moshpits, dedikerte fans og masse liv, ble det heller masse stillestående mennesker og noen som nikket med til musikken her og der. En liten dedikert gruppe på fem personer prøvde gjennom hele konserten å dra i gang en pit, men til liten nytte, folk sto grodd fast til betongen. Musikalsk låt det bra, bandet har jo all verdens erfaring, men det hele virket rett og slett innøvd og som rutine heller en brennende engasjement.
På scena var det noe mer liv, men heller ikke der var sjelen veldig fremtreden. De eldre låtene bragte frem jubel, mens det nye materiale fikk høflig applaus. Lyxzén vrikket rundt på scenen men virket heller ikke super-engasjert i det han gjorde. Han lo av sine egne vitser, lekte med mikrofonen slik han alltid har gjort, danset rundt slik han alltid har gjort, og holdt små taler slike han alltid har gjort - men virket nå mer ut som om han gjorde det nettopp fordi det er noe han alltid har gjort. Han var ikke lenger hardcore-helten Dennis Lyxzén, han LEKTE hardcore-helten Dennis Lyxzén.
Den eneste på scena som virkelig så ut til å fortsatt brenne for innholdet i låtene, for konseptet og for musikken, var trommis David Sandström, som dæljet løs på trommene med bare neven, som brølte ut og som virkelig var animert der han satt helt bakerst. Litt uti settet måtte også Lyxzén innrømme at gutta er ikke sinte lenger. På 90-tallet, da bandet virkelig var store, var de sinte på alt og alle. Men nå er de ikke det lenger. Den eneste som fortsatt er sint er Sandström som fortsatt synes at “allt er skit”.
Den eneste talen som virket genuin var mot slutten av konserten, da Lyxzén sa at det var en skam at vi i 2016 fortsatt må ha ord som patriarki, kapitalisme og feminisme. Han fulgte opp med en oppfordring til den mannlige delen av salen; “Vi må slutte å oppføre oss som dritt. Det er ikke opp til kvinner å få oss menn til å oppføre oss. Det er opp til oss selv, vi må oppføre oss, og skape likeverd.”
Da bandet kom på scena for encore etter en liten pause, ble det endelig litt mer liv i publikum også. Vi fikk tendenser til større pits, vi fikk noen forsøk på crowdsurfing (som dog bare varte et par sekunder av gangen før de falt ned igjen da ingen var interessert i å hjelpe til), og da bandet endelig spilte New Noise gnistret det endelig - både på og av scenen. Dessverre var det litt for lite og litt for sent, så får man selv velge om man vil skylde resten av konserten på band, publikum, eller rett og slett at det var søndag.
Bandet spiller flere konserter på norske festivaler i sommer, så får man håper både band og publikum våkner litt før de går av stabelen.
Foto: Johannes Andersen
