Med seg på scenen denne kvelden, har han et dønn solid band og to korister, hvor hun ene av dem synger en del solo. Kul og klassisk jazzvokalist, men ikke noe ekstraordinært. saksonfonist Patrick Conchoux og gitarist Olivier Ajavon må imidlertid trekkes frem. To eminente musikere som i veldig stor grad bidrar til at dette svinger som pokker.
Det er imidlertid hele tiden Paco Sery som er både trommis, dirigent og showmann i den deilige og eksplosive blandingen vi får servert, hvor indegriensene består av afrobeats, jazz, hiphop og veldig mye funk. Det svinger, de får tidvis publikum med på både klapping og allsang. Også artig lite avbrekk når han briljerer litt på Kalimba, delvis i duett med tangentene til Cedric Ducheman.
Alt i alt leverer Paco og bandet en riktig så fin og underholdende konsert. Likevel sitter jeg igjen med en følelse av at det var noe uforløst denne gang. Konserten var et fyrverkeri, men jeg venter liksom på et klimaks som aldri kommer.
