Under årets Primavera Sound i Barcelona støtet jeg på Explosion In The Skys egen lysdesigner på gata, da han søkte råd om lokale vannhull. Smått ekstatisk formidlet han at showene til post-rockerne fra Texas ville se bedre ut enn noensinne, både under Primavera og i Oslo.
Inne på Rockefeller kommer bandets fire medlemmer, pluss ett hode ekstra, til god jubel. I kveld er blant de mer uvanlige. Ikke bare er det fem år siden bandet har vært innom Norge, men før dem fikk publikum en særdeles hyggelig oppvarming fra slow-core-trioen Low.
Det er ikke ofte supporten er av dét kaliberet, så stemninga er ganske grei når Explosions steller seg bak en mur av lys som utover konserten vil åpenbare seg i alle regnbuens farger.
Sånn sett er sceneoppsettet enkelt, men effektivt for denne typen musikk.
Men noe av det beste med konserten er energien de klarer å utstråle. Da dette er instrumental-låter, både en blanding av musikk fra studioalbum og ymse soundtracks de har snekra sammen siden bandet ble unnfanget, formidles det heller ikke ett eneste ord under selve konserten mens låtene bare flyter inn i hverandre.
Man kunne tenke seg da at det er en reel sjanse for ‘introverthet’, der bandet ikke gjør så mye ut av seg på scenen.
Men måten de fullstendig lever seg inn i musikken de selv spiller, og det kollegaene trøkker ut ved siden av dem, smitter over på publikum som rocker med, lukker øynene og forsiktig gynger med hodet, eller bruker hele kroppen til å bade i det soniske.
For musikken i seg selv er utsøkt. Så nydelig og følelsesladet, og de formidler det med enda mer ømhet og kraft live.
Ta eksempelvis The Only Moment We Are Alone, som på tredjeskiva The Earth Is Not A Cold Dead Place er helt super, men det drønnet som kommer med det siste støypartiet er noe helt annet når det smeller i brystet og i ørene dine live.
I går var med andre ord en kveld i EITS-fansens tegn.
Foto: Nicolay Woldsdal
