Martine Lund
Yeasayer slapp 1. april i år albumet “Amen & Goodbye”, et album som generelt ble svært godt mottatt av anmeldere og fans. Etter kanskje å ha vært litt i overkant eksperimentelle på forgjengeren “Fragrant World”, gikk bandet på det nye albumet litt tilbake til det mer organiske sounded vi kjenner fra “All Hour Cymbals” og “Odd Blood”.
Også i Norge gjør Yeasayer det bra, vi har hatt gleden av å få gutta på besøk gjentatte ganger, og gårsdagens konsert på Parkteatret ble raskt utsolgt. Etter et fint oppvarmingssett av norske Baya kom guttene inn på scena og startet ballet med en av de fineste låtene fra den nye skiva, Half Asleep før de fortsatte med Gerson’s Whistle. Scena var et kapittel for seg selv, med pappfigurer med lysende lemmer, dataskjermhoder og ananas-hatter plassert rundt omkring.
Da Musikknyheter intervjuet vokalist/gitarist Anand Wilder tidligere på dagen fortalte han i et intervju som kommer online i løpet av et par dager, at fokuset deres på dette tidspunktet i albumsyklusen er å gjøre liveshowene så tight som mulig. Spesielt har de fokus på harmonier og sound, og dette hørte man klart på låter som 2080. Vokalene satt som et skudd, og gutta så ut til å storkose seg på scenen. Vokalist Chris Keating danset eksentrisk rundt på scenen, bassist Ira Wolf Tuton løp frem og tilbake med bassen sin og Anand smådanset rundt på plassen sin.
Martine Lund
Til tross for at hovedtyngden var på nye låter, og at Amen & Goodbye bare har vært ute i noen måneder, var det svært mange som sang med på det nye materialet. Cold Night, Dead Sea Scrolls og Divine Simulacrum fikk folk til å danse og klappe med, mens singlen I Am Chemistry fikk salen til eksplodere i jubel og allsang. Til tross for alle rare lyder på skivene benytter de seg i liten grad av allerede innspilte lyder live, og guttene sang selv de delene av låter som på skiva blir sunget av barnekor eller gjestevokalister.
Bandet var ellers ikke så veldig pratsomme med publikum, et inntrykk som nok forsterkes av at alt var lyst opp bakfra slik at vi sjelden så detaljer i ansikter, blikk og lignende. Men musikken ble så ømt fremført, med slik innlevelse og intensjon, at man følte at kommunikasjonen lå i selve musikken, ikke i småprat mellom låtene. Dermed fikk man ikke den kløften mellom publikum og band som noen ganger oppstår i slike situasjoner. Likevel virket det som om Ira nok ikke helt forsto hvor oppglødd et til dels typisk norsk publikum var. Han gikk rundt på scenen og oppfordret til klapping og synging og publikum så på hverandre og skjønte ikke helt hvorfor han ikke var fornøyd med det de gjorde. Det var jo allerede så mye mer høylydt og “med” enn det pleier å være på konserter her til lands.
Martine Lund
Noen eldre låter fikk vi også servert i løpet av konserten, og jubelen sto i taket da låter som Madder Red dukket opp. En av de flotteste og opplevelsene på konserten kom da Wilder som første encore sang låta han har skrevet til sin datter, den skjøre lullabyen UMA, før det hele eksploderte i jubel da den ble fulgt opp av den nyeste singelen Silly Me. Det hele ble avsluttet på fargerikt vis med hitene Ambling Alp og O.N.E fra Odd Blood, og et dansende og syngende publikum storkoste seg til aller siste sekund.
Yeasayer er et band som svært skjelden skuffer live, enten man ser dem på en grønn og solfylt festivalscene eller i et mørkt rom innendørs, og gårsdagens Parkteatret-konsert var intet unntak. Det eneste er at det hele føltes litt knapt, den gjerne kunne vart mye mye lenger.
