Selv kaller Yeasayer musikken sin for Middle Eastern-psych-snap-gospel. Jeg synes det er lettere å kalle det for synthpop med litt ekstra innslag av mytisk drama. De kommer litt dårlig ut når effektpanelet til bassist Ira Wolf Tuton går i stykker allerede i første låt. Det glatter de imidlertid elegant over med tøysesnakk, rutine og en liten dose showmanship. Etter et par minutter er han i gang igjen, riktignok uten hans nyinnkjøpte utstyr, men han får i hvert fall lyd i bassen. Ganske viktig, det.

Brooklynbandet leverer bra fra scenen, flere av publikummerne danser og koser seg, og det er i det hele tatt god stemning nå utpå kvelden. Deres mikstur av det syntetiske og organiske treffer folk både godt og hardt. Men selv er jeg mer i kult, men ikke noe mer-sjangeren. For meg er det mest minneverdige med konserten, at de har kveldens kuleste scenografi, statuetter i papp med lyseffekter på scenen. Ser veldig kult og, passe syke og kunstferdige figurer. Men det hadde garantert vært enda tøffere dersom det var mørkt.

Når man skal summere opp, blir det litt som på de andre konsertene jeg har skrevet om i kveld. Jeg ser lett bort fra de tekniske problemene i starten, og da sitter jeg igjen med en greit gjennomført konsert, foran dansende fans og en hel del mennesker som virker litt mer avventende. Det ser visuelt kult ut, men musikalsk mangler de litt piffikrydder. Mot slutten av konserten stikker også litt av publikummerne bort på Plenen, hvor Biffy Clyro skal spille om en halvtimes tid. Ok konsert, men ikke i nærheten av noen topplister.

Foto: Oddbjørn Steffensen