Foto: Jarle H. Moe

En av Bergenfest' mer kuriøse bookinger til årets festival er the London Souls. Her gjelder det å ikke la seg lure av navnet; bandet har sitt opphav i New York, men det er likevel tydelig fra første låt at tradisjonen de inspireres av først og fremst har sitt opphav på de britiske øyene på sent 60-tall og tidlig 70-tall.

Dette er psykedelisk blues-rock i duo-format a la The Black Keys/The White Stripes med tydelige røtter i klassiske referansepunkt som Cream og Hendrix. Slettes ikke noen ufarlig grunn å bevege seg inn på det; på et sjangerbeite der troverdigheten fort kan falle gjennom om energi og samspill ikke er på plass. Låtmaterialet i bunn er sjangerriktig og kanskje ikke spesielt innovativt, variert eller særegent i seg selv, men kjemien mellom musikerne fungerer så godt at det ikke går så altfor mye utover totalopplevelsen. Her får man definitivt det man forventer, uten at det er noen skuffelse. For undertegnede ble settets høgdepunkt de mest intense improvisatoriske delene, der duoen slipper taket og stuper med hodet først inn i lange, psykedeliske jams. The London Souls mestrer sitt format med glans, og det er tydelig at man her har med instrumentalister av ypperste klasse å gjøre. Stemningen i Magic Mirrors, Bergenfest sitt egne klubbtelt for anledningen, er rett og slett til å ta og føle på. Et definitivt høydepunkt blir spesielt låta The Sound omtrent halvveis i settet, der elementene som gjør The London Souls til en helt egen "force of nature" kulminerer til en intens eksplosjon av psykedelisk rock’n’roll.