Bare Sigur Rós høres ut som Sigur Rós. Og det går aldri ut på dato. I over tjue år har de servert oss sin ukategoriserbare musikk, hvor det vakre møter støyen, hvor rocken møter det ambiente, og hvor det lavmælte møter det ekstatiske. Sigur Rós er kunst.

Ryktene fra forrige ukes konsert på Primavera i Barcelona har allerede nådd Bergen, og det er derfor med skyhøye forventninger jeg stiller meg opp foran scenen på Plenen. Og jeg blir ikke skuffet. Det her oppleves som magisk allerede fra første anslag, og deres evne til å ta publikum med på tur i atmosfæren er imponerende. Alt fra den vakre falsettsangen til partiene hvor gitaren blir skambanket av fiolinbuen er hypnotiserende.

Det visuelle er også viktig å få frem. Scenografien, lys og videomontasje endrer seg fra låt til låt, noe som forsterker inntrykket i publikum. Mobilkameraene spretter opp hver gang de begynner på ny låt med ny estetikk. Innledningsvis hemmes dette litt av sollyset, men blir desto mer imponerende og suggerende når mørket begynner å falle på.

Jeg merker at enkelte rundt meg begynner å bli litt utålmodige og jeg hører også at en fyr synes det blir litt kjedelig i lengden. Men det handler vel litt om å sette seg inn i hva man skal se. Alt er ikke listepop og ikke all musikk er laget for å danse til. Sigur Rós gjør sin greie, lager stemningsfull musikk som ikke kan komme fra andre steder enn Island. Vakkert!

Den nevnte karen har forlatt konserten når bandet kommer ut igjen til sitt obligatoriske ekstranummer. Og for en avslutning dette viser seg å være. Før «pausen» har vokalist og gitarist Jón Þór Birgisson allerede smadret buen han bruker på gitaren. Da tenker man gjerne at konserten er over. Men de kommer altså ut igjen til en avslutning som får alle hår til å reise seg og som etterlater meg måpende og småeuforisk. Wow!

Foto: Oddbjørn Steffensen