Foto: Jarle H Moe

Siste dag på Bergenfest var den som var rikest på lokale artister, og først ut var det lokale stjerneskuddet dePresno. Bergenseren har bemerket seg sterkt i bloggosfæren det siste året med et knippe sterke låter, og han var en av finalistene under årets versjon av Urørtfinalen.

dePresnos ess er definitivt hans behagelige og velbeherskede baritonstemme. Han har sjarm til tusen, og det er tydelig at de store mengdene lovord og hype på ingen måte har gått unggutten til hodet. Han leverer et avslappet sett på bastionen, assistert av et stødig band bestående av en keyboardist, en bassist og en trommis. Sistnevnte fortjener forøvrig en ekstra honør for fremdragende innsats, i et ellers relativt monotont men stødig komp. Det låter greit, men flere av låtene bærer preg av å ikke helt få bein å gå på. For undertegnede vekker vel mye av materialet litt for mange assosiasjoner til et visst stjerneskudd fra Tysvær anno 2012 (uten at de kan arresteres så altfor strengt på det heller). Det er velstrukturerte låter, men de mangler til tider det ekstra giret for å virkelig få fram potensialet dePresno utvilsomt har i seg som artist. Låtskrivingen i bunn er fin, og det må nevnes at 20-åringen skriver imponerende voksne tekster og melodier til å være såpass fersk i gamet.

I utgangspunktet er idéen bak dePresno - en slags moderne crooner over tidsriktig neo-soul/r'n'b-produksjon, en god en. Og det skal sies at majoriteten av settet han leverer er imponerende, men man står likevel igjen med en følelse av at dette fortsatt er en artist i utvikling, og som fortsatt har en del ubrukt potensiale. Det blir spennende å høre hva som kommer fra denne kanten med tiden, etterhvert som uttrykket modnes og raffineres.