Det er stappfullt på Koengen når en av verdens aller største legender gjester Bergen i sommerregnet. Køene er lange utenfor portene, og det er relativt trangt på innsiden, men jeg kommer meg til slutt inn og får posisjonert meg noenlunde bra.

Klokken er nesten halv ni når Macca går på scenen, 26 minutter senere enn annonsert. Likevel ser man ingen tegn til at folk begynner å bli utålmodige, og han blir godt tatt imot av bergenspublikummet. Når han og bandet så starter kvelden med Hard Days Night, er premissene satt. Folk elsker det, og det fortsetter de å gjøre utover kvelden, som blir en god blanding av gammelt Beatlesmateriale, tidlig solostoff og hans musikk av nyere dato.

Musikalsk sett er jo ikke dette veldig spennende. Mange av låtene har vi hørt en million ganger tidligere, fremført av femti ulike artister, og vi er egentlig ganske lei av dem. Men likevel blir det noe helt annet når musikken fremføres av en opphavsmann. Og selv om man kan finne veldig mange bedre vokalister, skal du lete en stund før du finner en bedre Artist (med stor A, ja). For til tross for en del rusk i stemmen, spesielt i mellompartiene, leverer han en solid og overbevisende forestilling. Alt fra hans nylærte norskkunnskaper, historiefortelling og allsangpartier, til hans egenskaper som musiker, formidler og orkesterleder er formidabel. Og det er spesielt her det blir tydelig; Paul McCartney er en legende, og det er det en grunn til.

Norske fraser får vi utover hele kvelden. Han starter med –I kveld skal eg prøve å snakke litt norsk og han avslutter med –God natt, alt på en mer enn godkjent bergensdialekt. Morsomt, og en sikker publikumsvinner.

Av musikalske godbiter i kveld må jeg trekke frem Blackbird, kanskje spesielt med tanke på hvor vakkert det var visuelt sett. Og når han fortsetter med å synge Here Today til sin avdøde venn, John Lennon, er det kveldens store følelsesbombe. For meg blir imidlertid kveldens største musikalske bombe Live and Let Die. Her leveres bomber både av bandet, av grafikken, av pyro på scenen og av et velorkestrert og godt timet fyrverkeri fra scenetaket. Dette er virkelig flawlessness på sitt aller beste. Utrolig fett!

Ellers registrerer jeg at publikum synger mest med og virker å kose seg aller mest til shclägersene Obla Di Obla Da, Let it Be og Hey Jude, som avslutter den delen av konserten som ikke er ekstranummer. Etter noen minutter med klapping, plystring og skriking, kommer han tilbake igjen på scenen alene og fremfører Yesterday, før resten av bandet blir med å avslutte kvelden med Hi Hi Hi, Birthday og Golden Slumbers. Og akkurat dette sliter jeg litt med å forstå. Alt etter Live and Let Die oppleves for meg som et lite antiklimaks, og selv om han i Golden Slumbers lar bandet skinne med trommesolo og gitarsoloer osv. kan jeg ikke se hvordan dette kan være avslutning på en konsert, selv om det synges om og si god natt og om å dra hjemover.

Konklusjonen blir at Paul McCartney leverer en godt sammensatt og storslått konsert. En grandios og visuelt nydelig scenepakke, drøssevis av gamle hits, kanskje litt i overkant mange låter (38). Men det er nok ingen som går skuffet hjem her i kveld! Og at det er mulig å være så ufattelig cool og med så mye energi når man er 74 år gammel, er oppsiktsvekkende. Jeg skal begynne å trene!

Foto: Oddbjørn Steffensen