Det er et travelt år for Alice Cooper, som i tillegg til egen Spend the Night With Alice Cooper turné også reiser rundt med Johnny Depp & co i Hollywood Vampires for tiden. Sistnevnte droppet dessverre Norge på sin Europaturné, men heldigvis prioriterer Alice Cooper å ta turen innom oss med sitt eget band, under ett år etter at de spilte på Sentrum Scene i Oslo (og fikk karakter 9/10 av oss).

Idet det skumle sceneteppet faller til den like skumle Vincent Pride introen, skrider en kappekledd Alice ut på scenen og åpner kalaset med låtene The Black Widow og No More Mr. Nice Guy. Deretter fortsetter rekken av låter fra tidlig 70-tall med Under My Wheels, Public Animal #9, Billion Dollar Babies og Long Way To Go, til stor glede for fans som har fulgt Alice Cooper siden tidenes morgen.

Dette låter jo helt knirkefritt! Alice har utvilsomt fortsatt stemmen i behold, og mannen har i tillegg skjønt det mange andre tilårskomne rockere ikke har: Det lønner seg å ha flere å dele oppmerksomheten med. For han har rett og slett skramlet sammen verdens tøffeste band, bestående av den helt rå kvinnelige gitaristen Nita Strauss (som tok over etter den like rå Orianthi for et par år siden), bassist Chuck Garric, gitaristene Ryan Roxie og Tommy Henriksen og trommis Glen Sobel. Flere av disse er i seg selv mer enn verdt en egen plass i spotlighten og de er like dyktige som de ser kuule ut.

 photo AliceCooper_Therese Wangberg_001_zpsifaatysr.jpg

Tiden skrus fram med låten Woman of Mass Distraction der Alice snirkler rundt Nita som på sin side avslutter med å stjele showet med en fet gitarsolo før låten mange nyere fans har ventet på, Poison skaper liv og allsang blant publikum i alle aldre.

Alice inntar så rollen som dirigent i Halo of Flies, en låt fullspekket av fett melodiøst gitarspill og en trommesolo som gir Alice muligheten til å stikke bak scenen og forberede seg til neste låt, Feed My Frankenstein, der han kommer ut av en fryser i blodig legefrakk og blir spent fast og grillet i en slags elektrisk stol for deretter å bli til et svært monster som raver rundt på scenen. Og jammen topper det seg ikke med at selveste Nikki Sixx dukker opp på scenen midt i freakshowet og spiller sammen med dem.

Så blir det mer rekvisitt- og kulissbonanza i det morbide teateret Ballad of Dwight Fry – Killer - I Love the Dead, som bl.a. inkluderer Alice i tvangstrøye, en zombiesykepleier og babydukker som rives i filler. Alice blir halshugget i giljotinen og hodet vises rundt av en blodig bøddel før han gjenoppstår og foretar sin sedvanlige tributt til døde helter, en seanse som tidligere har høstet kritikk for å ha vært litt langtekkelig og unødvendig for en artist som har så mange egne ess i ermet.

Men, altså denne gangen er det Keith Moon fra The Who som hedres med Pinball Wizard, Jimi Hendrix med Fire, i tillegg til to (dessverre) nye navn på gravstøttene bak på scenen, David Bowie og Lemmy fra Motörhead, som henholdsvis hedres med låtene Suffragette City og Ace of Spades. Og dette byr faktisk på kveldens absolutte høydepunkt da mikrofonen på sistnevnte låt overlates til bassist Chuck Garric. Han er definitivt rett mann for jobben. Han synger jo øyesverten av Alice og får hele Østfold til å gå bananas. Tenker det var en og annen som gikk hjem og googlet han etterpå og nå har satt Garrics eget band, Beasto Blanco på lista for band de skal se.

 photo AliceCooper_Therese Wangberg_003_zpszhyxxjbr.jpg

På tampen synger nærmere 70 år gamle Alice I’m Eighteen med den største selvfølge, og så kommer endelig School’s Out som glir over i Pink Floyds Another Brick in the Wall og publikum synger og hoier av full hals.

Da er det bare å lure på hva som blir avslutningen, og jammen er det ikke sangen Elected der ingen ringere enn "Hillary Clinton" og "Donald Trump" entrer scenen og omtrent soper gulvet med hverandre – et morsomt stikk til den pågående valgkampen i USA. Etter presidentkandidatslåsskampen kan den delen av publikum som skal se resten av kveldens konserter gjøre det, mens blodfansen drar tidlig hjem og forbereder seg på å tråle nærliggende golfbaner dagen etter i tilfelle Alice Cooper tar seg tid til et slag før han flyr hjem til junaiten.

Det er ikke så veldig mye nytt mht. sceneshow fra i fjor. Men for de som ikke har sett Alice Cooper før er dette fest og moro. Alice Cooper har rett og slett publikum i sin hule hånd fra første til siste låt og leverer bunnsolide varer. Og det er dessuten skikkelig stas for alle som liker old school rock n' roll. Kom igjen Alice, måtte du holde på til du blir nitti!

Foto: Therese C. Wangberg