På sin 3. norgeskonsert spilte Sturgill Simpson hele sitt nye album, nesten hele det forrige og halvparten av debuten! 37-åringen fra Kentucky har en stor stemme som ligner på Waylon Jennings', og han er en av de mest lovende artistene innen countrygenren, ispedd litt soul. Hans to forrige plater har fått glimrende kritikk, også i Norge. På scenen stilte han med sju musikere, inkludert ei blåserrekke og en keyboardist som spilte mest hammondorgel, men også mellotron og synth. Gitarist Laur Joamets (fra Estland!) briljerte på særlig slidegitar, men kunne godt brukt steelgitaren sin på mer enn fire sanger.

Simpson gikk nesten kronologisk gjennom karrieren sin. Han begynte med låter fra debuten High Top Mountain (2013), men la inn noen innimellom fra Metamodern Sounds in Country Music. Dette strålende 2014-albumet fikk vi faktisk nesten i sin helhet. Først kom Sitting Here Without You, komplett med trombonesolo. Simpson brukte vel blåsere på samtlige av de ca 25 låtene. Dette ga mye trøkk, men han kunne godt ha droppet dem iblant. Jeg syns de ble masete i lengden. Selv spilte han bare akustisk gitar, og bød på et par gode soloer også. Stemmen og fraseringen hans var imponerende sterk gjennom hele konserten, og han var tidvis morsom.

De fire neste låtene gled elegant over i hverandre uten avbrudd, hvorav Long White Line bød på en gitarsolo i beste Chet Atkins-stil og When The Levee Breaks hadde en herlig instrumental-outro. Sistnevnte er ei blueslåt, gjort av Memphis Minnie. Ellers covret Sturgill Simpson I Never Go Around Mirrors av countrystjernen Lefty Frizzell og en sang av den nylig avdøde bluegrasslegenden Ralph Stanley. Han introduserte den fengende Railroad of Sin som bluegrass, men dette var i et utradisjonelt, elektrisk arrangement med tøff bass.

Bandet tilførte ellers konserten lange instrumentalpartier. Man kan nesten kalle det storband-country. Med blåsere og countrygitar ble lydbildet ganske likt det som Jonas Fjeld Band hadde i sin Nashville-periode på slutten av 70-tallet. Ellers skilte A Little Light seg ut med sin freske country-gospel. Blåserrekka kom forresten fra New Orleans, noe man kunne høre i noen jazz-aktige partier.

Siste tredjedel av konserten viet Sturgill Simpson til å spille hele sitt nye album, i rekkefølge! Han går nye veier på A Sailor's Guide, som har et maritimt tema og et lydbilde som fjerner seg fra tradisjonell country. Noen av sangene fikk vi i ekstra gode liveversjoner: Den hardtslående og fengende Keep It Between The Lines, som minner litt om Otis Reddings Hard To Handle, avvek fra plateversjonen ved å ha fuzz-steelgitar og soloer på synth og sax. In Bloom matchet også på Rockefeller Nirvanas original, og til slutt hoppet og danset Simpson på scenen mens bandet spilte en høylytt Call To Arms, med en hardtrockende outro.

Etter to timer hadde Sturgill Simpsons gitt et over halvfullt Rockefeller de fleste av sine utgitte sanger, pluss et par coverlåter. En strålende konsert fra en artist som kommer til å utfordre sitt publikum enda mer på de neste platene. Og for en stemmeprakt han har!

Foto: Julia Naglestad.