20 år gamle AURORA fra Os var internasjonalt kjent før debutalbumet All My Demons Greeting Me As A Friend ble utgitt i mars. På scenen synger hun like godt som på plata, kompet av et dyktig, men anonymt band. Det er få av låtene som blir gjort annerledes live. Unntakene må være Runaway, som får en ekstra lang, stemningsfull intro à la Enya. Og avslutningslåta Conqueror stopper nesten helt opp mot slutten, for så å bli enda mer dramatisk på det siste refrenget.

Publikum, som talte 13-14 000, virket fornøyd med å høre 11 sanger fra albumet. Vi fikk altså ikke UK-hiten Half The World Away eller Bowie-låta Life on Mars?. Dessverre ble konserten heseblesende og ensformig. Det virket som om AURORA hadde det travelt. Hun introduserte ikke engang sine fem musikere.

Som sceneartist er AURORA veldig uttrykksfull og lever seg inn i musikken. Hun står aldri stille. Men jeg kan styre meg for fnisingen og de fjollete kommentarene mellom låtene. Hun er jo sjarmerende. Men også ufrivillig morsom. Jeg vil heller høre henne fortelle hva låtene handler om. Ikke komme med tåpelige kommentarer om hår på hodet eller under armene! AURORA er en seriøs artist som lager strålende låter, så da forventer jeg at hun ikke tuller og tøyser på konsertene sine. I så måte var hun bedre da jeg så henne live i fjor. På Øyafestivalen ble dette bare for useriøst.

Foto: Erik Moholdt