Julia Holter (31) fra Los Angeles fikk et gjennombrudd med sitt 3. album Loud City Song i 2013. Det nådde faktisk 20. plass på VG-lista. Like kritikerrost ble fjorårets Have You In My Wilderness, som hun spilte mest fra under sin 50 minutter lange Øyakonsert foran 5000 pratsomme tilskuere. Dessverre slet hun med å få folks oppmerksomhet. Dette skyldtes delvis at vokalen hennes ofte druknet i instrumentene, at musikken hennes er innadvendt og at hun bare lirte av seg noen høflighetsfraser. Holter burde lære seg å kommunisere bedre.

Hun spilte selv keyboards og hadde med seg tre dyktige musikere på trommer, kontrabass og bratsj. De startet med Silhouette, der jeg slet med å oppfatte teksta. Jazzbassganger og avantgarde bratsjspill preget Vasquez. På den fjerde låta, Feel You, brukte hun cembalolyd på tangentene. Denne elegante, fengende feelgood-sangen fikk folk til å våkne og gi respons.

Men så var Holter tilbake i monotonien og kunstpopen igjen. Dette fungerte bra på hennes konsert på Parkteatret i fjor. Men ikke på Øya. Når lyden i tillegg ikke var optimal, og ingen låter ble introdusert med tittel, ble også konserten lite engasjerende. Lyspunktet var avslutningen med den slentrende balladen Sea Calls Me Home, der vi fikk cembalolyd, bra koring og til og med en plystresolo.

Julia Holter leverte en musikalsk sett god konsert. Men den innadvendte kunstpopen hennes passer bedre innendørs.

Foto: Markus Thorsen