Polly Jean Harvey (46) ser seg sjelden tilbake. Når hun turnerer, er det for å spille mest mulig fra sitt til enhver tid nyeste album. Derfor var konserten foran 10 000 på Øyafestivalen preget av The Hope Six Demolition Project, som kom ut i april. 10 av de 11 låtene ble framført av PJ Harvey og hennes ni musikere, som talte hennes gitarist og samarbeidspartner siden 90-tallet, John Parish.

Anført av tre batterister på skarptromme og stortromme, marsjerte bandet inn på scenen og begynte å spille Chain of Keys, som passende nok går i marsjtakt. PJ spilte ikke gitar i det hele tatt under konserten, men litt saksofon. Hun kom med noen atonale saxtoner på The Ministry of Defence og spilte på to andre låter i blåserrekka. Hun sang fantastisk hele tida (The Community of Hope var et tidlig høydepunkt), iført sitt Papageno-aktige fjærkostyme.

Etter fem 2016-låter fikk vi tre strake fra det meget kritikerroste 2011-albumet Let England Shake. En strålende, akustisk utgave av tittelsangen fikk publikum til å klappe gjenkjennende, og de klappet taktfast med på The Words That Maketh Murder sammen med musikerne, som ellers her bidro med svarsang til PJs vokal. Et annet høydepunkt var den mollstemte, stemningsfulle When Under Ether fra White Chalk.

Vi fikk sterke versjoner av det nye albumets førstesingle The Wheel og The Ministry of Social Affairs, som hadde en gitarintro fra Muddy Waters' bluesklassiker Mannish Boy og en herlig saxsolo ved bandets kjente saksofonist Terry Edwards.

Så tok PJ Harvey et foreløpig farvel med The Hope Six Demolition Project og dykket enda lenger ned i sin fortid. Vi fikk en pønkete 50ft Queenie, en intens Down By The Water med skjelvende fiolintoner og klassikeren To Bring You My Love, som ble innledet av John Parish' kjente gitartoner.

Konserten ble avsluttet med River Anacostia (2016), som inkluderte deler av den berømte gospelsangen Wade in the Water. Dessverre fikk vi ingen ekstranumre, selv om det hadde vært tid til iallfall ett. Men for en konsert PJ Harvey leverte! Alt var også perfekt visuelt, f.eks. detaljen med at storskjermbildene fra den fargerike scenen var i svart-hvitt. Meget god lyd var det også, og en flott avslutning.

Foto: Ihne Pedersen