Arca er ikke tradisjonell elektronisk dansemusikk. Det er tydelig med en gang han går på scenen at en stor del av publikum ikke er helt sikre på hva de har kommet for å se. Det er eksperimentell elektronisk musikk som er vanskelig å få grep på, noe som er tydelig i den smått spredte, forvirrede dansingen. Selv om Arca tidlig hopper rundt og roper inn i mikrofonen er det ikke mye mer enn annerkjennende nikk rundt om kring i lokalet.

Den til tider eteriske og til tider hyperaktive musikken er dog hypnotiserende, og kombineres best med lukkede øyne mens man svaier fra side til side. Det som først slår deg som rotete går fort over til å være uforventet melodisk og til og med nesten dansbart.

Arca ender opp med å være et overraskende friskt pust. I en sjanger hvor det er så mange trygge artister som lager lite kontroversiell musikk er Arca en herlig booking, en talentfull produsent som ikke kompromisserer for å gjøre seg tilgjengelig. Når man først klarer å komme seg inn i Arca sin verden så forlater man den motvillig, og med en ny mening om hva elektronisk festivalmusikk kan være.