Foto: Pål Bellis



Regnet faller som verst da Øyvind Morken går på scenen for å snurre plater, men når den dype dundringa kommer ut av høytalerne er det ikke så viktig hva som foregår utenfor lenger. Stemningen føles som tatt ut av folketom og sliten, men hipp, kjellerklubb. Det går fra tung dundring til skarpe diskante toner uten at det føles malplassert der Øyvind Morken glir fra låt til låt med overganger man nesten ikke legger merke til.

De litt uhyggelige synthspora lagt over funky basslinjer gjør musikken svært dansbar, men Øyvind Morken gjør ingen innsats for å få det spredte publikummet til å bevege seg. Som produsent oppfyller han sin plikt til å spille musikk, men ingenting mer. Det gjør at den ellers gode miksen blir lett glemt og ikke vekker noe savn da publikum trekker ut av teltet.