Det er dag 3 på Øya og det regner brutalt. Det er gjørme overalt og det virker heldigvis som at de fleste har vært lure nok til å ta på seg regnponcho og støvler. Arif skal spille på Vindfruen, som ligger ved siden av hovedscenen Amfi, og er en mellomstor scene. Mange har søkt tilflukt under trærne som står strategisk plassert et lite stykke opp i bakken, men en hard kjerne står nede foran scenen. De blir rask flere, og det er overraskende mye folk som har tatt turen. Det virker som om Arif selv er litt overraska, og han takker for fremmøte, og unnskylder været og det tidlige tidspunktet han er satt opp på.

Røykmaskinen blander seg med tåka som henger over parken, og Arif er ute på scenen, kledelig iført rosa fløyelspysjamas og tøfler, noe han passer på å nevne, før han setter igang med Sulten fra fjorårets knallgode HighEnd/Asfalt. Det er god stemning i parken og man glemmer fort regnet når Arif, som har en bemerkelsesverdig god scenepersona får holde på med sine ablegøyer og dra sine moves. Neste låt er Hun Bruker Meg fra den flotte EP’en Aldri og Alltid, som virkelig gjorde at musikknorge fikk øynene opp for den lille rapperen fra Oslo med de gode ordspillene, og det sitter tight, med god lyd.

En liten stund inn i konserten drar han en ny låt, som nesten lyder litt R’n’b-aktig, og han forteller oss at den heter Alene og kommer snart. Etterhvert får han besøk av Unge Ferrari på scenen under 7 og han blir værende som hypeman. De kjører på med Flammer og konserten står i flammer, det er ekte godstemning og få som står i ro. Regnet blir uviktig og man har lett for å leve seg inn i de gode beatsa. Avslutningsvis drar han Fleksnes, en av de første låtene hans, og takker for seg, mens han ler den sjarmerende latteren sin. En sterk fremvisning og et funn av en personlighet.

Foto: Erik Moholdt/Øyafestivalen