Det er en begivenhet når New Order spiller i Norge. Deres eneste tidligere konserter her var i 1981 (Oslo; den første turneen) og 2012 (Slottsfjellfestivalen). Og gjett om de innfridde på Øyafestivalen! Mange lurte nok på forhånd hvorfor de var plassert i innendørsarenaen Sirkus og ikke Amfiet, som har mye større publikumskapasitet (ca 5000 mot 14 000). Forklaringen var rett og slett det fantastiske lysshowet vi fikk, som ikke hadde fungert like bra utendørs.

Bakerst på scenen ble det kontinuerlig vist animasjon og levende bilder på en stor skjerm, supplert med fire små. Lyskaskader skjøt ut mot publikum og og bidro til å overvelde det entusiastiske publikumet enda mer. Noen av filmene var så suggererende at man nærmest ble sugd inn i handlingen! Den dansbare musikken og discokula i taket gjorde at man noen ganger følte man var på et diskotek. Eneste minus den litt grøtete og metalliske lyden i starten.

New Order stiller med tre originalmedlemmer i dag, etter at bassist Peter Hook sluttet i 2007: Gillian Gilbert (keyboards), Stephen Morris (trommer) og Bernard Sumner, som bare spilte gitar på halvparten av låtene. Ellers konsentrerte han seg om å synge. Phil Cunningham (gitar) har vært med siden 2001, Tom Chapman (bass) siden 2011. De gjorde en meget god jobb på Øya. Særlig den tunge bassen var det en nytelse å høre.

Konserten begynte med den dansbare Singularity fra fjorårets album Music Complete, etterfulgt av den strålende hiten Crystal fra comebackplata Get Ready (2001). Totalt fikk vi fem låter fra 2000-tallet. Men publikum var kommet for å høre klassikerne fra 80-tallet, og det fikk de i fullt monn: Bizarre Love Triangle, The Perfect Kiss, kjempehiten True Faith, selveste Blue Monday og Temptation.

Eneste ekstranummer var Joy Division-klassikeren Love Will Tear Us Apart, som ble ledsaget av en rørende hyllest til Ian Curtis på skjermene. Sumners magiske gitartoner bidro til å gjøre dette til konsertens største høydepunkt. Og stemningen var ekstatisk!

Foto: Ihne Pedersen