Foto:Markus Thorsen



Foals er det eneste gjenlevende indierock-bandet fra den britiske indiebølgen som slo verden sanseløs på midten av 2000-tallet. Foals har klart å gi indierocken sin akkurat den lille eksperimentelle touchen som skal til for å holde det nogen lunde interessant. Det er ikke bare stadionrock og ballader om hverandre, det er også et par partier hvor vokalen skifter til skriking og hvor klimakset nesten utfordrer. Samtidig er vokalisten Yannis Philippakis hakket mer interessant enn de andre, forlengst glemte, britiske kollegene sine. Han kombinerer en guttete sjarm med en litt farlig fremtoning og er gutten som gjerne klatrer inn vinduet ditt men spiser middag med foreldrene dine samme kveld.

Det tar et par låter før scenetilværelsen er på plass, og selv da er det ikke i nærheten av det ryktet Yannis har på seg for å være en av de få gjenstående rockestjernene. Dansingen er alltid innenfor visse grenser, og når han skal ut for å hilse på publikum klatrer han forsiktig ned med to-tre sikkerhetsvakter som passer på at alt går som det skal. Ryktet ser ut til å være nettopp dét – et rykte.

Musikken er dog et godt innslag i sommersola. Det er bare det at alle utskeielsene holder seg innenfor klart opptegnede grenser enten det er musikalsk eller dreier seg om fremførelsen. Foals spiller altså ikke en dårlig konsert, det ender opp med å bli en hyggelig time i sola, men det er heller ingenting som viser hvorfor det var de som overlevde.