Whitney er et ungt band fra Chicago som ble dannet av folk med bakgrunn fra Smith Westerns og Unknown Mortal Orchestra. Deres kritikerroste debutalbum Light upon the Lake kom i juni, og på Øyafestivalen spilte de det i sin helhet. Men de ti låtene kom i en annen rekkefølge, og vi fikk dessuten høre en god versjon av Bob Dylans Tonight I'll Be Staying Here With You (hentet fra Nashville Skyline).

Det spesielle med Whitney er at vokalisten, Julien Ehrlich, spiller trommer som står forrest på scenen. Og få band har en trompetist som attpåtil spiller keyboards samtidig! Gitarist Max Kakacek har dessuten en helt spesiell gitarlyd. Det er vanskelig å karakterisere den tilbakelente popmusikken deres, men brukbare referanser er baroque pop, folk, Big Star, Eric Matthews (pop med trompet) og Stax-soul.

Whitney imponerte meg på deres intime konsert på Gamla under årets by:Larm. Nå var de blitt enda bedre til å spille. Dave's Song og den smektende, fengende No Matter Where We Go ble etterfulgt av et høydepunkt i den lengselsfulle kjærlighetssangen Golden Days. Og Ehrlich fikk faktisk oppleve kjærlighet på scenen da hans kjæreste, bassist Josiah Marshall, kysset ham mot slutten av sangen Polly. Tidligere hadde Ehrlich fortalt at Marshall fylte 21 år denne dagen.

On My Own, som Julien Ehrlich skrev da bestefaren døde, har et uimotståelig refreng og en flott trompetsolo. Aller best var avslutningslåta No Woman, som også var Whitneys debutsingle. Den innsmigrende melodien og den stigende intensiteten fikk de et par tusen publikummerne til å klappe takten. Bandet la også inn et ekstra instrumentalparti på slutten av denne store liveversjonen. Jeg håper at mange ble positivt overrasket over Whitney og kjøper deres gode album Light upon the Lake!

Foto: Tor Orset