Waiting for the Sun fra Hollywood Town Hall (1992) åpnet konserten, komplett med ekstra mye gitarvreng fra vokalist Gary Louris (61). Vi merket straks at kvintetten har mye spilleglede i seg, spesielt på nye låter som Leaving The Monsters Behind og Quiet Corners & Empty Spaces. Det ble en meget bra konsert hvor koringen til Lyster, Tim O'Reagan (trommer) og Karen Grotberg (keyboards) fungerte strålende. Bassist Marc Perlman, som har vært med i Jayhawks fra starten i 1985, gjør imidlertid lite av seg på scenen.
Kveldens første store høydepunkt ble sunget av trommis Tim O'Reagan. Hans vemodige, vakre ballade Tampa to Tulsa ble da også møtt med jubel. Han har på en måte har gått inn i rollen Mark Olson hadde i Jayhawks, nemlig den personen som synger tostemt med Louris, én oktav lavere. Mindre bra var en blytung versjon av poplåta Big Star (1997), med Louris på en Hamer Flying V-gitar som en del av refrenget druknet i.
Etter allsangen på Blue fulgte den avanserte, psykedeliske, nye låta Ace, hvorpå Louris sa: "So you didn't buy that one, did you." Men deretter var konserten en nytelse med stigende stemning. Ikke minst var det flott å høre steelgitaren til Chet Lyster på sanger som Smile (2000), Tailspin (2003) og I'd Run Away (1995). Denne bidro til at Jayhawks hørtes mer ut som et countryrockband enn noen gang. Lyster spilte dessuten med E-Bow-plekter på glimrende versjoner av Save It For A Rainy Day (2003) og Lovers of the Sun (2016).
Ekstranumrene begynte med to låter der Gary Louris spilte solo, utstyrt med kassegitar og munnspill. Spesielt Angelyne var bra av disse. Med fullt band fikk vi den stemningsfulle balladen I'll Be Your Key (2016), etterfulgt av gladpoplåta I'm Gonna Make You Love Me (1995) som ble avsluttet med feedback og gled over i Baby, Baby, Baby fra Smile.
Foto: Per-Otto Oppi Christiansen
