Foto: Oddbjørn Steffensen


Til tross for at Seigmen har spilt to ganger i Bergen det siste året, tar de sjansen på ny gig på USF Verftet fredag kveld. Er de fremdeles store nok til å fylle opp lokalet, selv om de fylte opp samme plass i tillegg til at de spilte på et ganske folkerikt Bastionen for et års tid siden? Svaret er ja. Helt stappfullt er det riktignok ikke, men close enough.

Denne kvelden velger de å starte med Simone fremfor å gjøre som vanlig, å la sedvanlige Monument bygge opp stemningen før de smeller i gang med Ohm. Det funker imidlertid utmerket og stemningen står i taket allerede før første sangstrofe. Dette har jeg jo visst i over 20 år nå, men idet de begynner å spille slår det meg igjen; Seigmen er faen meg noe helt spesielt.

De neste låtene blir en god blanding av låter som Hva vi elsker, I mitt hus og nydelige Hvit Stjerne fra fjorårets plate Enola og gamle perler som tidligere nevnte Ohm, Colosseum og Fra X til døden. Bandet låter kanskje bedre enn noen gang og jeg synes helt klart at de leverer enda et hakk opp i forhold til det jeg så av dem i fjor. Publikum er fra seg av begeistring og gutta viser nok en gang at Seigmen er synonymt med verdensklasse. Selv om de produksjonsmessig sett kjører en litt redusert pakke uten noe særlig med røyk, ingen videoproduksjon og ingen laser, ser de fremdeles fetere ut på scenen enn alle andre band.

 photo artikkel1_zpsha2zyiwy.jpg

Bandet dundrer i vei videre med sine selvsagte hits i Slaver av solen, Metropolis og Döderlein, men vi får også servert noen godbiter som vi ikke har fått sett like mye av tidligere. Nephilia og Skjebnen er to kunstverk som ikke har blitt spilt for ofte live, og som bidrar til at vi som har sett bandet live relativt mange ganger, føler at det blir litt ekstra spesielt å være tilstede.

Etter et lite intermezzo, kommer bandet på scenen igjen og gir oss ubeskrivelig vakre Agnus Dei, fantastiske Performance Alpha fra Radiowaves, som for øvrig må være et av historiens mest undervurderte album, før de avslutter med kolossene Mesusah og selvfølgelig Hjernen er alene helt til slutt.

Som krydder får også sønnene til gitarist Marius Roth Christensen crowdsurfe på det bergenske publikummet, og blir sendt en god runde rundt i lokalet. Egentlig vil de stagedive, men pappaen er litt skeptisk med tanke på avstanden fra scenekant til publikum og setter ned foten. Gøy for publikum og garantert en opplevelse gutta aldri glemmer.

Selv om Seigmen er hjemme når de er i Tønsberg, vil de alltid kunne føle seg hjemme også i Bergen. Velkommen tilbake og tilbake og tilbake.