Foto: Terje Dokken

Man kan ha så mange forskjellige følelser og opplevelser knyttet til musikk. Det er derfor det aldri kan bli objektivt, fordi bagasjen har alt å si. Det som er så spennende med The Cure er at nesten alle som liker dem gjør det av de samme grunnene. Enten man er 16 eller 40 så er The Cure et av de essensielle bandene for melankoli og ulykkelig kjærlighet, og musikken deres er dermed tilnærmet tidløs.

Stemmen til Robert Smith har holdt seg lik alle disse årene. Den samme mykheten og den samme undertonen av desperasjon, tydelig helt fra starten av i låter som Push og Pictures of You. Det er stemmen som bærer The Cure gjennom mesteparten av konserten, og det er tydelig også på lysshowet at Robert Smith er en klassisk frontmann, der han står alene i spotlighten og svaier frem og tilbake. Lysshowet er for øvrig en overraskende viktig del av følelsene The Cure formidler. Innimellom er det hardt og kaldt og gjør vondt i øynene, og innimellom er det varmt og mykt og behagelig. Robert Smith gjør ikke så mye ut av seg selv der oppe på scenen, utenom å synge og å svaie. Han gir heller alt av seg selv i låtene, i tekstene, i musikken. Hadde ikke lysshowet vært så fint hadde det vært en konsert man like gjerne kunne ha lyttet til, ikke sett på.

The Cure photo 20161011_0543_zpspkclt1uh.jpg

The Cure klarer å beholde samme energi hele veien, med en forrykende Lullaby og Fascination Street under ekstranummer-del nr. 2 og Close to Me og Why Can’t I Be You? under ekstranummer-del nr. 3. Hele veien klarer de å vekke så mange forskjellige følelser og de har en helt egen evne til å spille lytteren inn i en slags transe. Det er ingen andre enn The Cure som har denne effekten på så mange lyttere. De inspirerer sorg og glede om hverandre, håp og desperasjon. Det er dette som er så definerende for The Cure, dualiteten mellom det vakre og det triste, følelsen av å lytte til musikk inne en drøm, og det er dette som i gjengjeld gjør The Cure så definerende for moderne musikk. Denne evnen har ikke blitt mindre med åra, og oversettes sømløst fra album til konsert.

The Cure photo 20161011_0105_zpsuwi2foby.jpg

Den andre siden av at The Cure har holdt seg så godt alle disse årene er at de ikke har endret seg i det hele tatt. Alt de gjør har blitt sett og hørt før, og konserten bringer ikke noe nytt til bordet. Dermed blir en konsert som varer i tre timer altfor lang. Det blir på flere punkter slitsomt og litt kjedelig, og selv den mest dedikerte The Cure-fan har ikke 34 favorittlåter. Under denne konserten finner alle noe de misliker. Det føles litt ut som en joggetur noen ganger, noe man må slite seg gjennom før man kan dra hjem og legge seg på sofaen og føle på euforien. Innimellom tungt og slitsomt og man vil bare legge seg ned og gråte, innimellom lekende lett og enormt tilfredsstillende. Det føles bare litt urimelig å dra alle sammen med på en 3timers-økt uten å spørre først.