Foto: Terje Dokken


For 20 år siden slapp engelske Placebo et album ved samme navn og nå er de på turné for å feire disse 20 årene. Nylig slapp de A Place For Us To Dream, et samlealbum med 36 spor som inkluderer alle singlene de har gitt ut, med unntak av tre. Til tross for kun 7 studioalbum så er det ingen tvil om at Placebo har en stor katalog å velge låter fra.

Mens lokalet fortsatt fyller seg opp er det klart at de fleste ikke haster for mye med å se oppvarmingsbandet, The Mirror Trap. Det er en energi i det skotske alt/indierock-bandet, spesielt hos vokalisten, som man ikke kan unngå å respektere da det uheldigvis er så klart at publikum først og fremst er der for Placebo. De fullfører settet sitt og møtes med litt applaus og noe mer iver blant et par konsertgjengere enn supportband ofte kan håpe på.

Lokalet føles fullt da lyset til slutt senker seg igjen og storskjermen på scenen slår seg på og spiller en tidligere usett musikkvideo for klassikeren Every You Every Me spilles, uten noe band på scenen. Backingbandet bestående av fire musikere beveger seg ut på scenen mens en kort video med forskjellige klipp fra 1996 til 2016 spilles over skjermen før Pure Morning starter. Kort etter kommer både Stefan Olsdal og Brian Molko opp på scenen til rungende jubel og Pure Morning kan endelig begynne for alvor.

Placebo photo 20161016_0541_zpsgslzfuvq.jpg

Etter å ha gitt publikum to av sine største hits fra Without You I'm Nothing så kastes vi frem til tittelsporet på det siste studioalbumet Loud Like Love, etterfulgt av den nyeste singelen Jesus' Son. Ofte kan slikt gi følelsen av at bandet vil presse frem sitt nye materiale for å kunne selge de nye albumene, fremfor å gi publikum hva de vil ha, men Placebo vet hva de gjør. De får det til og de holder interessen til publikum hvor andre band lett kunne mistet den.

I løpet av kvelden veksler de med spor fra de forskjellige albumene, kombinert med alternative klipp fra relaterte musikkvideoer. Det virkelig nevneverdige skjer når de uten forvarsel slår til med Without You I'm Nothing. Mens Stefan tar over rollen som andrevokalist så ruller det forskjellige klipp av Placebo sammen med den avdøde David Bowie og publikum bryter ut i en vill jubel. Spesielt med denne fremføringen viser de at selv deres mer komplekse vegger av lyd ikke er begrenset til studioalbumene. Dette understrekes videre når de spiller en roligere, men mørkere versjon av 36 Degrees. Om noen i salen fortsatt hadde tvil om magien til denne kvelden så forsvant tvilen der og da.

I stor grad har publikum svaiet frem og tilbake til den tykke lyden eller nikket i takt og danset smått med musikken, men Placebo viser at de har spart på kruttet etter den kraftige åpningen. De bryter ut med For What It's Worth og til tross for at det ikke er en av de større klassikerne så er det ingen i salen som klarer å holde seg i ro. Denne intense energien fortsettes med Slave to the Wage og Special K. Uheldigvis er neste låt Song to Say Goodbye, noe som gir en klar pekepinn på at kvelden nærmer seg en slutt. Heldigvis får vi også The Bitter End før bandet går av scenen til høylydt jubel.

Placebo photo 20161016_0400_zpsdp5vsir1.jpg

Til tross for at ekstranummer er blitt å forvente fra band nå til dags så tier ikke jubelen av den grunn. Publikum forventer ikke bare mer, de krever mer. Og ikke overraskende nok så kommer Placebo tilbake på scenen igjen og leverer både Teenage Angst og Nancy Boy. For å bevege seg vekk fra to de to singlene fra førstealbumet Placebo fra 1996 så spiller de Infra-Red fra Meds som kom ut ti år senere, 2006. Og det med en kraft. Alle forstår at dette er det siste sporet i ekstranummeret. Jubelen runger ut mens Placebo atter en gang forlater oss.

Et andre ekstranummer er ikke uvanlig, men det er fortsatt veldig satt pris på. Placebo er mest kjent for sine egne låter, men over årene har de utgitt et par håndfuller coverlåter og ingen av de kan vel påstås å være mer populære enn deres versjon av Running Up That Hill fra den legendariske Kate Bush. Det er som å banne i kirka, men det er en av de mest populære låtene deres. Alle ønsket den og vi fikk den. Placebo går av scenen mens jubelen runger ut etter at 20 år er blitt oppsummert. Lysene går på og lokalet tømmes mens vi håper på 20 år til.

(Alle foto: Terje Dokken)