I over 20 år har Kent regjert på den skandinaviske musikkscenen, og nå har de bestemt seg for at det er slutt. Et siste album og en utsolgt nordisk turné setter kroken på døra for en fantastisk karriere. På tide, vil vel kanskje noen si, da de seneste utgivelsene har mildt sagt variert i kvalitet, og det var vanskelig å se hvordan de skulle finne tilbake til gullformelen fra midten av forrige tiår. Fra deres spede fomling med garasjerocken på midten av 90-tallet, via en britpop-inspirert mollstemt periode, til en periode hvor de pøser ut poplåt på poplåt og synes ufeilbarlige, til en liten avstikker innom elektronisk musikk og videre til dagens resirkulering av de siste ti årene, er det vel få band som har mer opptrådd mark under støvlene enn akkurat disse svenskene fra Eskilstuna utenfor Stockholm.

Akkurat i kveld har avslutningsturéen deres ført de til Oslos stortstue, Spektrum. En flott scene, og den er stappfull av skuelystne konsertgjengere som vil få med seg bandet før det er slutt. Klokken 1900 presis starter en 30 minutters nedtelling på storskjermen, og publikum jubler av dette første livstegnet fra svenskene. Presis når nedtellingen er over, så entrer de scenen med Gigi, en låt fra det nye albumet. Det er en god åpningslåt, og når den følges av 999, en av de største hitene deres fra det siste tiåret, så blir det liv i folk. Det er en låt som illustrerer bandets nesten ekstreme meloditeft på perfekt vis, og de gjør en god versjon, men det skulle dessverre bli langt mellom de virkelige høydepunktene.

På en avslutningsturné som dette så synes jeg man kunne forvente en skikkelig hitparade, en setliste som tok oss med tilbake til de tidligste skivene også, men bandet har helt åpenbart lagt vekt på utgivelser fra det siste tiåret. Det er greit nok at de vil promotere den aller siste skiva, og de skylder ikke publikum noen ting, men det blir for mye nytt. Folk klapper høflig etter låtene, men vil helt klart høre låter de har et forhold til. Dette er en vanskelig balansegang når man er et band med så mye materiale, og her gikk de i fella.

Ordentlig stemning blir det ikke før Den Döda Vinkeln settes i gang cirka midtveis i konserten. Når publikum hører de kjente tonene av den vakre balladen fra Du & Jag Döden, deres mest kritikerroste album, så gir de gjenkjennende sin applaus, og det tendenserer til allsang nede i folkehavet. Tett etterpå blir den fulgt av en fantastisk Innan Allting Tar Slut i stadionversjon, og nå har konserten virkelig tatt seg opp. Herfra og ut er det nesten ren parademarsj. Kent har for anledningen med seg tre korister som leverer med stor patos. Det funker faktisk best på de nyere låtene, det er tydelig at de er skrevet med korister i øyemed.

Nydelige 747 byr på konsertens sterkeste audiovisuelle øyeblikk, da en gigantisk sol kommer til syne på skjermene bak scenen. Den bytter farge underveis i låten, og det er rett og slett vakkert. Etter en kort pause kommer bandet på igjen, og vi venter i spenning på hvilke låter som skal fremføres nå. Det viser seg å være Förlåtelsen, tett etterfulgt av Dom Andra og til slutt: Mannen I Den Vita Hatten (16 År Senare). Endelig eksploderer konserten. Det er bare å ta av seg hatten for denne låten, det er så klimatisk som det i det hele tatt går an å få det. Konfettien skytes ut over publikum når de drar på med ekstraversene som de har for vane under akkurat den låten, og alt, absolutt alt er perfekt.

De tar en siste liten pause, kler seg om i hvite dresser og kommer ut for å fremføre den siste låten man sannsynligvis kommer til å høre fra Kent i konsertsammenheng, og det er passende nok Den Sista Songen fra den siste skiva.

Når det er bra, så er det veldig bra, på grensen til fantastisk, men faktum er at mye filler-materiale legger en liten demper på konserten som helhet. Det er dóg liten tvil om at dette bandet kommer til å etterlate seg et gigantisk tomrom i den skandinaviske musikkscenen.

Alle foto: Anne Birgit Kalvik