Foto: Martine Lund

Etter et begivenhetsrikt og vanskelig år ankommer Architects Oslo uten det vokalist Sam Carter beskriver som hjernen i bandet, Tom Searle. Searle som var grunnlegger av bandet sammen med tvillingbror Dan var svært sentral i låtskrivingen og den musikalske retningen for bandet. I august i år måtte han gi tapt etter å ha kjempet en stille kamp mot kreft i tre år. Sammen har bandet bestemt at de nå skal fullføre turneplanene for deres siste album All Our Gods Have Abandoned Us for å best hedre Toms minne. Om ikke dette er skulle være nok så var det søndag også bursdagen til avdøde Tom og hans tvillingbror og trommeslager i bandet, Dan Searle.

Dette la rammene for noe som ikke kunne bli noe annet enn en helt spesiell kveld på Vulkan, og det ble det.

Under Stick To Your Guns er det tendenser til det som skal følge senere. Publikum er med på leken, gir tilbake det de får fra bandet og publikumspotensialet som ligger i hardcoremiljøet er åpenbart. Etter Stick To Your Guns går av scenen blir det fort magert blant publikum og flertallet går for å fylle på med drikke, noe som nok skulle vise seg å komme godt med når Architects entrer scenen, kun et par minutter etter annonsert starttidspunkt.
Lyset dempes og bandet kommer ruslende ut på scenen, finner instrumentene sine og med et brak sparkes konserten i gang, til publikums store ekstase.

De åpner med Nihilist og Deathwish to låter fra deres nyeste album før den lett gjenkjennelige åpningen til These Colours Don't Run starter og publikum responderer enda mer enn de gjorde på de førstnevnte to. Publikum skulle imponere gjennom hele konserten. Da Carter etter tredje sang prøver å si hvem de er drukner forsøket i jubel fra publikum og det er tydelig at bandet har full kontroll på alle som har funnet veien til konserten.

 photo archi_zpsphujwl0a.jpeg

På dette punktet noterte jeg for meg selv "dette kan ikke holde".
Det gjorde det. Bandet fremstår enormt dyktige og spiller bra, vokalen er upåklagelig, selv om den kanskje forsvinner litt i lydbildet innimellom. Setlisten er sterk og også lysshowet samt røykmaskinene de har med seg passer utmerket. Samspillet mellom musikken og effektene fungerer perfekt og bidrar til å skape de følelsene bandet ønsker å formidle. Dette fungerer like bra enten det er tunge breakdowns der hele lokalet gynger eller de mer sarte partiene der Carter får vist frem rekkevidden sin.

Etter rundt timesmerket noterer jeg ned et stikkord; Maktdemonstrasjon. For det er det dette var, fra start til slutt har bandet hele salen under full kontroll uten at det gjør at det føles innøvd eller rutinemessig. Når Carter viser til at publikum skal synge for ham er det blant det beste av allsang jeg har hørt og til og med et par i bandet må utveksle noen smil.

Etter 14 låter så går de av scenen før sitt planlagte encore, men det er liten tvil om at hvis det ikke var forventet at de skulle komme ut igjen så ville det blitt krevd. De fortsetter med A Match Made In Heaven før de stopper litt opp og Carter deler litt om hvor mye Tom Searle har betydd for ham personlig og for de andre i bandet. Her virker Carter oppriktig usikker på hva han skal si og det er tydelig at dette er noe som fortsatt er tungt å svelge. Publikum starter å synge bursdagssang for Tom og tvillingbror Dan og blir takket av bandet men før de rekker å gjøre noe annet runger Hurra for deg som fyller ditt år ut i lokalet. Bandmedlemmene utveksler noen forvirrede smil seg imellom og takker publikum nok en gang før Carter dediserer deres siste sang til Dan, og som alle sanger bandet noensinne kommer til å spille, til Tom. Med tanke på tekstinnholdet i siste sang Gone With The Wind er det vanskelig å ikke bli rørt og det er en perfekt siste sang, både på konserten og potensielt som siste sang i Norge?

Jeg tror ikke det vil være veldig kontroversielt å påstå at konserten søndag kveld var en verdig avslutning på et kapittel, om da ikke boken også er ferdig.