Foto: Nicolay Woldsdal



For seks år siden, helt likt som i går, ventet publikum ekstra lenge på Crystal Castles på Rockefeller.

Den gang kom det omsider en representant for Rockefeller tuslende på scenen for å meddele at Alice Glass, duoens daværende gallionsfigur, hadde brukket ankelen – og hjertesukket gikk gjennom publikum, men forgjeves var det. Legen måtte vente.

Med krykke i ene hånda (tror jeg) og en flaske Jack i andre entrer Glass og Kath Rockefeller-scena på legendarisk vis. Gi folket epilepsifesten de sulter etter.

Sånn sett har Edith Frances har litt å leve opp til. Edith, spør kanskje du? Ja, hun som nå har tatt hånd over skuta etter at Glass stormet ut av duoen i en sky av en hatsk Twitter-krig mellom henne og kompanjong Ethan Kath.

Krystallslottet hadde rast, men med Edith ble det reist igjen - og det starter som sagt familiært med en forsinkelse før
strobestormen kom. Char skrus i gang av Kath, men den første store live-prøven for Frances ulmer rett etter.

Settet er nemlig godt rista med musikk fra både Alice-eraen og den nå påbegynte Edith-eraen med plata Amnesty (I) som kom for et par snaue måneder siden.

De setter i gang det vidunderlige, smått kaotiske som er Baptism, og Frances beviser at om målet til Kath – selve hjernen bak Crystal Castles – var å erstatte Frances sin forgjenger, så er det oppnådd.

Frances gauler, danser, spasmer, kommuniserer med publikum og besøker dem ansikt til ansikt nede i pitten. Det er gøy, det kan ikke benektes.

Men det kommer ikke uten en bismak fra min side. For mens Intimate smeller som bare det, og Crimewave gjennomføres lekende lett når vokaltransformeren kommer på, så føles det som Crystal Castles – men er det det?

Det er ikke å komme bort ifra at Alice Glass ikke er personen som står på scena, som formidla disse tekstene og denne musikken på sin egen sinnsvake måte – for eksempel med brukket ankel som døyves med en romslig flaske whiskey.

Det er ikke nødvendigvis en svakhet, men det er en tapt mulighet at både på plata og live så tør ikke Kath, eller Frances for den saks skyld, å være annerledes nok.

Det er en grunn til at man sier at en era er over, og at en ny er påbegynt – fordi det medfører noe nytt, forskjeller fra det som tidligere var. Og er ikke dette et era-skifte, for glitch-kanadierne?

Kanskje det hadde vært dritt, men det hadde vært spennende å se hvem Edith Frances er. Kanskje de burde tatt seg kunstneriske friheter med de gamle låtene og pusta nytt liv inn i dem på et vis.

For med krasshet svever jeg litt mellom det som var en Crystal Castles-konsert, men som på en måte var en Crystal Castles coverband-konsert.

Og kanskje det også er bare sånn de neste årene for krystallduoen skal være, og det ikke er noe galt i det.

Moro var det jo.

Anmeldelsen er basert på første halvdel av konserten.