På dagen 36 år siden hans første norgeskonsert (i Drammenshallen), holdt Paul Simon det som trolig er hans siste her. Det første han sa til publikum var at han følte han hadde vært her før. Og ja, dette var hans 5. Spektrum-konsert. Først i 1991, så i 2004 med Art Garfunkel, Graceland-turneen i 2012 og duokonserten med Sting i fjor. Men denne var best av alle jeg har sett med ham!

De ni musikerne startet med en instrumentalversjon av Proof før Paul Simon entret scenen og sang en The Boy in the Bubble som det swingte av. Trekkspill ble brukt på mye av konserten, likeså blåserinstrumenter som valthorn, trompet, fløyter og saksofon. Arrangementene av klassikerne lå tett opp til originalene, men 50 Ways To Leave Your Lover hadde orgelsolo, og Me and Julio down by the Schoolyard plystresolo og et instrumentalparti på slutten. Etter sistnevnte kommenterte Simon at Julio er gammel nå, men trolig fortsatt venter i skolegården. De få gangene han sa noe, var det med humor.

Paul Simon photo 20161027_0257_zpsm6ruqlv0.jpg

Gitarist Vincent Nguini, som kommer fra Kamerun og har turnert med Simon i 25 år, fortalte en artig historie om et besøk blant indianere i Amazonas. Den reisen resulterte i albumet som vi fikk overraskende mange låter fra i Oslo: The Rhythm of the Saints (1990). Ja, Spirit Voices har faktisk ikke stått på settlista på mange år, ei heller det nydelige ekstranummeret One Man's Ceiling Is Another Man's Floor (1973) eller Duncan (1972), som ble innledet med en kort instrumentalversjon av Simon & Garfunkels El Condor Pasa. På begge de to sistnevnte var panfløytene erstattet av henholdsvis blokkfløyte/tverrfløyte og trekkspill.

Den korte instrumentalen Honky Tonk (fra 50-tallet) gled over i en glimrende versjon av 1977-singlen Slip Slidin' Away. Andre høydepunkter for meg var den sprudlende zydecolåta That Was Your Mother, der Paul Simon tok noen dansetrinn i forkant. Ja, stemningen var ekstra stor under sangene fra fra Graceland (1986). Ellers sang han fire låter fra 2000-tallet, hvorav egentlig bare Wristband (2016) holder like høy standard som resten av konsertens låter.

Hele fire ganger kom Paul Simon tilbake på scenen for å gjøre ekstranumre! Første bolk ble avsluttet med Still Crazy After All These Years. Han sang noen strofer fra Little Richards Lucille midt i den boblende Late in the Evening (1980). Jeg liker det nye arrangementet av The Boxer. Etter den kom Simon alene inn for å ta en akustisk The Sound of Silence som ga oss gåsehud.

Paul Simon photo 20161027_0516_zpstpg5gek5.jpg

Normalt skulle konserten være avsluttet da. Men en spillesugen og blid Paul Simon kom tilbake og introduserte Bridge over Trouble Water som en sang han sjelden spiller nå. En kjempeversjon fikk vi, på en konsert som hadde akkurat passe mengde Simon & Garfunkel-klassikere og som var en stor stemmeprestasjon av en 75-åring. For maken til lys og fin stemme han fortsatt har! Lyden var også god i et nesten fullsatt Spektrum. Det eneste jeg savnet var at Simon introduserte sine ni dyktige musikere.

Foto: Terje Dokken