Foto: Terje Dokken


Biffy Clyro elsker Norge, og du verden som Norge elsker dem. Foran nok et utsolgt Sentrum Scene leverte de skotske superheltene en maktdemonstrasjon mandag kveld.

For anledningen iført liksminke (det var jo Halloween, må vite), serverte Biffy Clyro 26 låter på gullfat foran ihuga fans, som sang med på både nytt og gammelt.



Det har oppstått et spesielt bånd mellom Biffy Clyro og Norge siden de slo gjennom i storformatet med Only Revolutions fra 2009. Siden den gang har folk sunget på Many Of Horror, The Captain til Black Chandelier og Biblical fra oppfølgerskiva Opposites til årets Wolves Of Winter og Re-Arrange fra Ellipsis.

Og gutta i bandet turnerer mye. Men det har så visst ikke resultert i slitasje, snarere tvert i mot. Med 100% energi i hver en akkord, er trioen det tetteste rockebandet som omtrent finnes ute på internasjonale veier nå. Godt hjulpet av to medhjelpere på gitar og keyboards.



Ellipsis-albumet er kanskje det mest produserte albumet så langt i karrieren, men fra scenen klarer de likevel å gjøre det organisk og levende uten å ta bort kosmetikken. Det er litt pads og et og annet programmert element ute og går, men selv etter en drøy lekestue i studio er Biffy Clyro fremdeles en powertrio uten behov for utstrakt kosmetisk assistanse når de spiller ferskvare fra årets album.

De oppmøtte som har hørt mye på trioens tre siste album fikk godt betalt mandag, og de kvitterte med å synge med til mange av de. Bubbles, Mountains, The Captain og Many Of Horror ble de store vinnerne fra Only Revolutions, Black Chandelier og Different People fra Opposites og Medicine og Re-Arrange fra Ellipsis. Full fest hele veien.



Dynamikken står sentralt i Biffy Clyros uttrykk, og med både lyd- og lysfolk på tå hev, ble det en optimal audiovisuell opplevelse mens de tre skottene var kirurgisk treffsikre på alle markeringer og stopp i deres fengende, men også ganske så intrikate rock.

Det er også et godt stykke i intensiteten fra låter som kveldens mest brutale That Golden Rule og ned til Re-Arrange, Medicine og låten som avsluttet hovedsettet; Machines.

Men hele veien er det perfeksjonismen og presisjonen som gjelder, der detaljene skinner igjennom en vegg av gitar, bass, trommer og en utømmelig energi.