Foto: Jørn Veberg


Kampen Bistro var nærmest fullpakket. Temperaturen i rommet var raskt stigende. Publikum hadde trukket seg helt opp til scenen. Strykerkvartetten, som var medbrakt for anledningen, stod pent plassert ved siden av scenen og ventet. Hva alle ventet på? Oliver Hohlbrugger selvsagt.

Hohlbrugger, som etter min mening, ga ut et av fjorårets beste album The Choirboy her til lands, hadde gudsjelov blitt booket til hovedstaden på nytt etter sin opptreden på Revolver for et par måneder siden, og denne gangen hadde såpass mange fått det med seg at det omtrent var utsolgt. På en såpeglatt, trist og tåkete onsdag i januar, uten nevneverdig annonsering i forkant. Det sier litt.

 photo Jrn Veberg_Hohlbrugger_003_zpszm7mrdas.jpg

Stavangermannen har på en måte dukket opp fra intet (i alle fall for oss her på østlandet), og skal man tro ryktene har Hohlbrugger brukt 17 år på gjøre ferdig debutalbumet sitt, som ble sluppet uten så mye som en pressemelding. Og litt sånn virker Hohlbrugger selv også. Stillferdig, rett på sak uten noe fuss. Han går på scenen, hilser på sitt publikum, nesten litt sjenert og setter i gang med One Last Time.

Bandet fortjener for øvrig sin porsjon skryt. Det er et knippe drevne musikere, med selveste Børge Fjordheim bak trommene, som driver konserten frem med usedvanlig fet rytme. Anders Brunvær Hauge trakterer tangenter i rosa sokker (hvem trenger sko?), og Eirik Lye, Jens Borge og Arthur Berning gjør jobben med diverse strenger. Sammen har de en utrolig god kjemi og funker som fjell, på en scene som er såpass fullstappet med instrumenter at det nesten ikke er plass til så mye som en kabel ekstra.

 photo Jrn Veberg_Hohlbrugger_002_zpsgbl555zh.jpg

Hohlbrugger selv, synger om tapt kjærlighet og mørke som om han aldri har gjort annet, og stemmen hans blir løftet frem av band og strykere, som gjør dette til en minneverdig konsert. For en vokalist den mannen er. Han avslutter med Out Of Love og stemmen sender tankene til, og dette trodde jeg aldri jeg kom til å si om noen; en viss konge fra Graceland. Selvsagt blir en times konsert altfor kort.

Etter konserten treffer vi tilfeldigvis Hohlbrugger utenfor, og slår av en liten prat der han forteller at han allerede er i gang med en ny plate, og det bør han aller helst være, for det går ikke an å sitte hjemme med et slikt talent.