Som ekstramusiker bruker Teenage FC den allsidige Dave McGowan, som spiller mye keyboards, korer og spiller litt rytmegitar. Da han spente på seg gitaren, var han i konstant bevegelse, noe som smittet det over på de ellers statiske Love, Blake og McGinley. For utadvendte har bandet aldri vært. Blake er en slags frontfigur fordi han står i midten og er den eneste som prater (og smiler). Men det er ikke mye han sier. Da en gitarstreng røyk, var han endelig litt uformell.
Lyden var ikke helt topp på åpningslåta Start Again eller de tre neste. Deretter brukte Teenage FC et minutt til å stemme gitarene, og da løsnet det litt. Thin Air fra fjorårets Here lød strålende, og vi merket oss litt spilleglede. De spilte mest fra det albumet og sine to mest solgte og kritikerroste: Grand Prix (1995) og Songs From Northern Britain (1997). Da fikk de også mest publikumsrespons fra et 3/4 fullt Rockefeller.
To av 1995-låtene var store høydepunkter: McGinleys Verisimilitude og Loves Don't Look Back. Derimot fikk vi ikke høre gruppas største hit (og eneste Topp 20-hit): Ain't That Enough (1997). Men mange ble glade over å høre deres forsøk på Den Perfekte Poplåt, I Need Direction, der Gerard Loves hovedvokal var like bra som koringen til de tre andre.
Vi fikk herlig gitarøs og tostemte vokalharmonier på About You, og Sparky's Dream, og støyende fuzz på konsertens eldste låter: The Concept (1991), Star Sign (1991) og Everything Flows fra debutalbumet anno 1990. De to sistnevnte var blant de tre ekstranumrene på en konsert som ga fansen låter fra hele karrieren og mange fra det nyeste albumet, men som manglet det lille ekstra. Jeg har sett Teenage Fanclub bedre før og med mer tenning og spilleglede på scenen.
Foto: Per-Otto Oppi Christiansen
