Foto: Johannes Andersen


54-årige James McMurtry fra Austin, Texas, spilte to konserter i Oslo, og denne anmeldelsen er basert på den andre, fra tirsdag 14. februar. Han albumdebuterte i 1989 og har siden utgitt en rekke gode plater, uten å ha solgt særlig mange. Men en kritikerfavoritt og kultartist er han, så da er det fint at hans første norske besøk trakk fulle hus. Blant publikum var en god del kjente forfattere. Artisten er da også sønn av den berømte forfatteren Larry McMurtry, og kjent for sine gode tekster som forteller intrikate historier.

Med seg hadde James McMurtry sitt faste band gjennom mange år, The Heartless Bastards. De var bare tre på scenen da konserten begynte med Bayou Tortous. McMurtry på sologitar, Ronnie "Cornbread" Johnson på bass og Darren Hess på trommer. Først på tredje låt, den fengende What's The Matter Now?, fant de et groove, og etter hvert ble konserten riktig så god og trivelig. Fra og med den småfunky 2015-singlen How'm I Gonna Find You Now var også Tim Holt på scenen. Han spilte mest rytmegitar, men også trekkspill på noen låter, deriblant den stemningsfulle Copper Canteen.



James McMurtry og hans Heartless Bastards har en tett, tørr sound både på plate og live. Stemmen ligner litt på Lou Reeds, mens musikken er i grenselandet mellom J.J. Cale og Tony Joe White. Noe ensformig er den, men tekstene er av beste merke. Et av konsertens høydepunkt var den lange Choctaw Bingo. Tøft med to gitarer i J.J. Cale-stil og med en oppramsende melodi som slekter en del på Bob Dylans Subterranean Homesick Blues. Så framførte McMurtry These Things I've Come To Know alene med sin akustiske gitar, etterfulgt av en sterk bandversjon av 1989-singlen Painting By Number, som CBS hadde håpet skulle bli hans kommersielle gjennombrudd. På denne poplåta var koringen glimrende.

Jeg digget også den fine vekslingen mellom elektrisk og akustisk gitar i instrumentalpartiet på No More Buffalo, som har en av McMurtrys aller beste tekster. Til slutt fikk vi en rocka versjon av Too Long In The Wasteland, der bandet var innom Peter Gunn under alt gitarøset. Eneste ekstranummer, Peter Pan, gjorde James McMurtry alene med kassegitaren.

Alt i alt var nok fansen fornøyd med denne konserten der lyder ikke var helt topp i hele lokalet. Og den ville vært enda bedre om McMurtry hadde fortalt oss historien om sangene sine. Han spilte faktisk låter fra alle sine album unntatt Candyland (1992) og Where'd You Hide The Body (1995).