Vi er alle forskjellige. Noen liker å trekke seg hjem, plassere seg foran peisen eller TV’en og pakke seg inn under et teppe når det vinter og kaldt, men for noen så frister det mer å stille opp i et mørkt lokale, kjøpe en øl eller to og oppleve litt livemusikk. Heldigvis for Trivium så er det en del av sistnevnte i Oslo fredag kveld og Rockefeller er relativt tettpakket til tross for at Meshuggah spilte samtidig i nabobygget på sentrum scene.

Når lyset dempes og Run To The Hills starter på anlegget, vet publikum at det nærmer seg og det var til og med tendenser til allsang her, før Trivium i det hele tatt er på scenen. Om dette skyldes at det norske publikummet er sulteforet på Trivium eller om oppvarmingsbandene bare har gjort jobben sin ekstremt bra vites ikke, men stemningen er i alle fall god. Når bandet tusler ut på scenen til The End of Everything, åpningsinstrumentalen til Ascendancy, tar det ikke mange sekunder før de slo publikum i trynet med påfølgende låt fra samme album Rain. Herfra skal det kun gå en vei. Publikum er trege i starten, men våkner voldsomt til liv utover kvelden, dirigert av bandet med Matt Heafy i spissen. Når introriffet på Down From The Sky starter henvender Heafy seg til publikum for første gang for kvelden da han sier «God kveld. Vi er Trivium. Hvordan har du det?» er det ikke lenger tvil. Trivium vet hva de gjør.

Etter dette stiger stemningen jevnt og trutt til tross for at clean vokalen til Heafy ikke imponerer noe særlig. Blir ekstra vanskelig når den lettere forsvinner i lydbildet og growlingen, men den fremstår rett og slett veik og er ikke i nærheten av å være like trygg og sterk som på albumene. Koringen til Paolo Gregoletto på bass skuffer like mye og er ikke der den skal være. Instrumentalt så er det imidlertid upåklagelig og de vet nøyaktig hva de gjør. Til tross for skuffende clean vokal så er growle-vokalen noe av det som imponerer meg mest med konserten. Den er akkurat slik den skal være og det virker som om både nevnte Heafy og Corey Beaulieu har blitt bedre teknisk fra tidligere da det låter bedre enn det gjør på albumene.

Omtrent halvveis i det 16 låter lange settet kommer et av kveldens klareste høydepunkter med Strife fra albumet Vengeance Falls. I det gitaren starter, stemmer publikum i og synger med på introriffet. Publikum er i konstant bevegelse og fikk skryt flere ganger av Heafy samtidig som han manet til enda mer deltakelse. Alle låtene bandet disker opp med blir tatt godt imot og når de spiller sin siste låt før det obligatoriske encoret er de fortsatt like gira som de var i starten. Publikum er gode, men Heafy er også meget dyktig til å mobilisere, rett og slett imponerende. Encoret, til tross for å være en helt vanlig del av settet og ikke et faktisk encore, funker overaskende bra ved at de spiller av åpningsinstrumentalen fra albumet In Waves før de nok en gang entrer scenen. Før de avslutter med In Waves kommanderer Heafy alle foran scenen til å sette seg og alle på galleriet til å gjøre klar nakkene til en siste spurt. Kanskje ikke banebrytende, men veldig effektfullt og avslutningslåten er blant kveldens store høydepunkter.

Etter halvannen time med hardkjør er de ferdige og det er tydelig at flere i publikum føler det på samme måte. Det er et sikkert tegn på en vellykket konsert. Til tross for tidvis svake vokalprestasjoner så er det en solid prestasjon av Trivium og basert på kveldens prestasjon og mottakelse vil det ikke overraske meg om de følger i Meshuggah sine fotspor og spiller på Sentrum Scene neste gang.