Foto: Terje Dokken
Det er mange av våre gamle helter som setter lojalitet høyt, og det går også begge veier. Denne uken har Dream Theater reist rundt i landet vårt med den 25 år gamle Images And Words i bagasjen, og det er ikke få stopp bandet har gjort i Norge siden aller første gangen for snart 24 år siden.
At Oslo sto sist på planen etter Trondheim, Kristiansand og Stavanger, gjorde vel også sitt til at en del av den ihuga kjernefansen ikke hev seg på flyet til Oslo, og at Oslo Spektrum kun var halvfullt denne gangen (3500-4000 tilskuere sånn omtrent).
Forrige gang bandet var i Oslo var det kun ferskvare med hele The Astonishing i Oslo Konserthus i tre dager til ende. Nå var det kun nostalgi det skulle handle om. Men det var nok mange av de mest ihuga som ramlet av lasset utover i 90-tallet, selv om Dream Theater-publikummet totalt økte på slik at de kunne innta Oslo Spektrum for første gang for 15 år siden med Six Degrees Of Inner Turbulence.
Dette er nok gutta klar over, derfor var det en sjarmoffensiv fra de siste ti årene som åpnet kvelden i maratonkonsertens første sett. Den beinharde Dark Eternal Night åpnet kvelden (fra 10 år gamle Systematic Chaos) før det ble en del stoff fra deres tre siste album (uten Mike Portnoy).
Allerede på The Bigger Picture skjønte vi at James LaBrie ikke hadde helt dagen, og senere krøp han til korset og meldte at han var litt "vocally compromised". Da var det ikke dumt med den instrumentale Hell's Kitchen fra 20 år gamle Falling Into Infinity inn i mellom stoff fra fjorårets The Astonishing og forgjengerne Dream Theater og A Dramatic Turn Of Events.
Best i denne avdelingen var imidlertid tøffe As I Am fra Train Of Thought, som også hentet med seg et vers og refreng fra Metallicas Enter Sandman, samt noen riff fra One og Master Of Puppets.
Det var spilleglede og overskudd å skue fra de fire instrumentalistene hele veien, men publikummet både gruet og gledet seg til hovedretten Images And Words etter pause, med LaBrie godt utenfor pitch i litt for mange anledninger.
Pull Me Under ble en utfordrende affære, men på de roligere låtene fra klassikeralbumet gikk det bedre. Og 25 år etter er både Surrounded og ikke minst den flotte Wait For Sleep glimrende innslag sammen med låtene vi hørte igjen og igjen tidlig på 90-tallet; Take The Time, Metropolis Pt. 1 og Learning To Live.
Bandets originalkeyboardist Kevin Moore er forlengst borte (1994), og det samme er Mike Portnoy (2010), men bandet mestret oppgaven med forlengede soloer, lekenhet og et solid overskudd. Det samme kan ikke sies om LaBrie, som var med på å dra det hele ned foran en fanskare som opplevde en frontfigur som trampet på minnene deres. Til og med med vokalen unødvendig langt fremme i lydmiksen.
Selv om de avsluttet med nok en nostalgisk godbit, nemlig hele den syv deler lange A Change Of Seasons, ble det en bittersøt lørdagskveld i Spektrum.
De som fikk hele platen i konsertversjon på Rockefeller 25. oktober 1993 sitter fremdeles med esset, og vi som skulle komme etter for andre servering 25 år senere sitter igjen med Svarte-Per.
Kanskje ikke så veldig uventet, men forskjellen ble dessverre litt for stor denne dagen. Nostalgi er en ganske bankers salgsvare, men den har også høy risiko.
