Foto: Terje Dokken
Et av 90-tallets største livefenomener Skunk Anansie forsvant av radaren rundt milleniumsskiftet, for så å komme igjen ti år senere. Men siden den gangen har hitene uteblitt selv om de har like mange album på samvittigheten etter 2010, som de hadde på 90-tallet (3+3).Onsdag var de uansett tilbake til det stedet der de gjorde sin første Norgeskonsert, da som forband for Therapy? på et særdeles glissent Sentrum Scene 19. september 1995. Da kom Therapy? til kort så det holdt, og utfordrerne i Skunk Anansie etablerte seg senere med voksende klubbkonserter og gnistrende opptredener på både Kalvøyafestivalen i 1997 og Quartfestivalen to år senere, samtidig som Therapy? forsvant buknakket ned igjen i undergrunnen.
Men etter Post Orgasmic Chill i 1999 var det plutselig over, før Skin kom tilbake som soloartist med et gjespende sett en sommerdag på Norwegian Wood i 2003.
Men altså, i det herrens år 2017 er Skin blitt 49, og mennene hun har rundt seg på scenen har nok allerede rundet det skumle tallet 50. Publikum kunne stille seg det samme spørsmålet som de gjorde da Shirley Manson og Garbage besøkte Sentrum Scene i fjor høst: - Kan det virkelig stemme at hun står på terskelen til 50-årene? Det ser iallefall ikke sånn ut!
Sentrum Scene var mer fylt opp onsdag enn da Skin og co. besøkte Oslo for fem år siden. Og åpningen kunne likegodt ha vært 1995 på ny, da de åpnet med And Here I Stand og Intellectualise My Blackness fra Paranoid And Sunburnt (1995) før de hoppet 14 frem i tid med Because Of You fra samleplaten Smashes And Trashes fra 2009.
Skunk Anansie hadde sine hits på 90-tallet, og de husket å ta med seg alle sammen til Oslo denne kvelden. Og da konserten hadde akkurat bikket halvtimen, og Skin forlengst hadde stagedivet og fått lokalet til å koke, ble det et tidlig klimaks med Twisted (Everyday Hurts), Weak og Hedonism (Just Because You Feel Good) til rungende allsang.
Kun avbrutt av den godkjente (nesten)-ferskvaren My Ugly Boy ble det da hat-trick i 90-tallsfest før konserten kollapset totalt til kjedelige Victim, Love Someone Else, I Believed In You og That Sinking Feeling fra nyere dato rett etterpå.
Og en "sinking feeling" på dette tidspunktet var det definitivt, selv om Skunk Anansie låt på hugget og har alle de instrumentale ingrediensene intakt takket være den energiske Mark Richardson bak trommene, og strengeduoen Ace på gitar og Cass på bass. Ute på kanten sto Richardsens kone Erica Footman og spilte keyboard og perkusjon i tillegg til at hun koret helt ypperlig.
Det manglet med andre ord ingenting på utførelsen som var proppfull av overskudd og spilleglede fra de aldrende 90-tallsheltene. Og da bandet åpnet retrokontoen igjen før ekstranummerne med The Skank Heads (Get Off Me), Yes It's Fucking Political og Little Baby Swastikka var det full fest igjen på Sentrum Scene.
Men det ble en konsert med ganske brutale svingninger denne kvelden, fra det ekstatiske til det likegyldige fra publikum sin side i bandets over to timers lange ferd gjennom det ujevne låtmaterialet.
Skunk Anansie låter uansett kuler og krutt nesten 22 år etter vårt første møte, men det klarer ikke å kompensere for ujevnheten i et 25 låter langt sett der ferskvarene kjempet en forgjeves kamp mot nostalgien onsdag.
Men du verden så gøy det var å besøke 90-tallet igjen. Skunk Anansie er et av våre beste eksempel på at det tiåret ikke er blitt eldre i det hele tatt.
