Lloyd Cole (56) fra England lagde noen av 80-tallets beste tekster som medlem av Lloyd Cole & The Commotions. På denne solokonserten spilte han de beste poplåtene fra deres tre album (1984, 1985, 1987) og fra sine fire første soloplater (1990, 1991, 1993, 1995). Særlig studenter likte godt hans personlige, intelligente tekster, og sånn så da også publikum ut i en fullsatt Lille Sal i konserthuset.

Han spilte to sett: Det første alene med akustiske gitarer, det andre med sin unge sønn William Cole på gitar. William spiller ellers i det hippe, amerikanske bandet EZTV. Lloyd bosatte seg nemlig i New York ca 1990, og snart kommer en cd-boks med hans fire første soloalbum: Lloyd Cole In New York.

Lloyd Cole viste seg å være en tørrvittig fyr, nesten reine standupkomikeren, og det første han sa, var: "You're not getting any younger either." Dessverre fortalte han ikke noe om bakgrunnen til de 30 sangene vi fikk høre. Men publikum brølte stadig av latter. Kanskje vittighetene var ment som en kontrast til sangenes alvor? Han begynte med Patience, som handler om samlivsbrudd. Den er hentet fra albumet han spilte mest fra, Commotions-debuten Rattlesnakes.

Med unntak av to låter var alt denne kvelden fra perioden 1984-96: Prince-låta Sometimes It Snows In April og ei sololåt fra 2003, No More Love Songs. Noe ensformig var konserten, særlig første sett, men kvaliteten på sangene var jo skyhøy. Pretty Gone ble avsluttet med noen takter av Norwegian Wood, Butterfly endte i en Leonard Cohen-hyllest, og det var allsang fra første tone på settets siste låt, Jennifer She Said (1987).

Far og sønn utfylte hverandre bra i 2. sett, og særlig var det en nytelse å høre gitarspillet på Charlotte Street og klassikeren Perfect Skin (Commotions' første hit). Vi fikk også flotte versjoner av UK-hitene Like Lovers Do (solo), Brand New Friend (som endte i noen stotrete takter av Bowies Heroes) og Lost Weekend. Sistnevnte var ekstranummer sammen med Forest Fire, hvor arrangementet skilte seg ut fra studioversjonen. Publikum var meget bra, sang med, brøt stadig ut i stormende jubel og etter hvert trampeklapp. Alle var nok fornøyd med både repertoaret og framførelsene denne kvelden.

Foto: Per-Otto Oppi Christiansen