Foto: Magnus Norstrand/Facebook




Ponette er vanskelig å plassere i bås. Musikken er til tider dronende med en krystallklar vokal, men så kommer de glitchy innslagene eller de store, tunge partiene hvor trommene nesten høres apokalyptiske ut. Det er til tider shoegazey og pop-aktig samtidig, der musikken maler et drømmelandskap mens vokalen skjærer gjennom og forblir helt klar. Samtidig finner man spor av post rock-inspirerte crescendoer og oppbygninger.

Ponette har akkurat det så mange av artistene på by:Larm mangler: variasjon. Det er et vidt spenn av sjangere og stiler som blir blandet og der noen partier høres ut som radiopop er det andre partier som er mye mer obskure. Noen ganger høres det ut som noe så paradoksalt som dansbar shoegaze. Musikken griper tak i deg og lar ikke oppmerksomheten din vandre bort fra den, med sine hyppige skifter mellom hardt og mykt og en vokal som til tider høres ut som den meste ukontroversielle pop og til tider som en robot som skriker etter kjærlighet.