Foto: Sadan Ekdemir



Det hele startet i kjelleren til Dylan Baldis foreldre for sju år siden. I dag er Cloud Nothings et av Amerikas mest kredible indie rock-band. De har nylig gitt ut albumet Life Without Sound, deres mest tilnærlige album til nå, og Parkteateret får æren av å huse bandet på deres norgesbesøk.

Det tordner løs da Cloud Nothings sparker i gang åpningslåten Pattern Walks . Energien er der fra første stund, og det er intensivt og tøft. Det spilles fort og veldig frempå. Det virker uregjerlig, men ikke kaotisk. Alt er til fordel for uttrykket. Disse gutta kan virkelig sjangeren sin.

Vi får servert herlige popmelodier svøpt i gitarstøy. Akkurat det vi kom for å høre. Publikum er ganske typisk norske og de står mest mulig opp og ned mens de nikker svakt til rytmene. Da bandet drar i gang ikoniske låter som Stay Useless, I'm Not Part of Me og Fall In, føler jeg at de klarer å dra med seg publikum. Stemningen ble definitivt mer løs og ledig etter disse låtene.

Frontmann Dylan Baldis synger og skriker på sitt velkjente vis. Det er på mange måter han kosnserten handler om, da resten av bandet i stor grad virker som hans støttespillere. Dette er med unntak trommeslager Jayson Gerycz som stjeler mye av showet. Han er en fryd for øyet der han hamrer løs på manisk vis med sine tynne lemmer.

Dessverre er ikke lyden helt på plass i begynnelsen. Den er ganske grumsete og bunnen dominerer veldig. Lydmannen får heldigvis til å skru seg til, og lyden bedrer seg utover konserten.

Konserten avsluttes dessverre med Realize My Fate. Jeg skriver ikke dessverre på grunn av låtvalget. Oppbygningen og suspensen til nevnte låt utgjorde høydepunktet i konserten. Jeg skriver dessverre fordi vi ble snytt for ekstranummer. Ikke bare var konserten alt for kort med sine snaue femti minutter. Men jeg veit at mange i publikum, meg selv inkludert, kunne tenke seg å høre Wasted Days .

Et ekstranummer burde ikke alltid være selvsagt, men jeg følte at vi som fans og publikumere hadde gjort oss fortjent til et. Da konserten plutselig var over, og det var tydelig at bandet ikke skulle gå på igjen, føltes det både skandaløst og respektløst. Dette ødela mye for en ellers veldig kul konsert.