Foto: Ingvild Hammerstad



Både unge og gamle møtte opp da Drive-by Truckers fylte Rockefeller lørdag kveld. Det ble en oppvisning i sjelfull sørstatsrock.

Det var en gruppe middelaldrende gutter som møtte oss. Med tanke på at de har holdt på siden 1996, skulle en tro at de skulle se enda eldre ut. Etter Lynnyrd Skynnyrd er det dette bandet en tenker på når en sier "sørstatsrock". De har to tusen konserter og elleve studioalbum med seg i bagasjen, så en kan godt si at de begynner å bli veteraner i bransjen.

Det er energi og spilleglede som skylder over oss fra første gitartone. Både Patterson Hood og Mike Cooley er dyktige preformere, samtidig blir låtenes politiske budskap formidlet på stødig vis. Jeg følte likevel ikke at bakken helt sattes i bevegelse. Det bygges på en måte opp mot et klimaks, men jeg synes ikke at bandet slipper seg tilstrekkelig løs.

På setlisten er det en blanding av låter fra bandets tjue år i musikkbransjen. Det er overvekt av låter fra deres nyeste utgivelse American Band, noe jeg synes er helt fint. Det er bandets mest politiske og tidsriktige album til nå, og det er fylt med mange sterke låter. What it Means, Surrender Under Protest og Ever South er kveldens høydepunkter etter min mening. Den fine og hjertesåre Once they Banned Imagine må også nevnes.

Konserten blir i overkant monoton. Det er en del jam-partier jeg kunne vært for uten. Jeg står og prøver å huske hvordan man danser line dance og jeg beundrer klientellets mangfold av cowboyhatter. Det er aldri et godt tegn når en som publikummer kan tillate seg å være så distrahert.

Jeg synes Drive-by Truckers leverte solid sørstatsrock. Det ble imidlertid litt tamt i lengden. Entusiasmen og spillegleden til bandet var smittsom, men konserten bar preg av statisk dynamikk.